Home » Other » Overleger/leger, psykologer, psykiatere og annet helsepersonell kan gjøre pasienter syke

Overleger/leger, psykologer, psykiatere og annet helsepersonell kan gjøre pasienter syke

Når man er under tvungent psykisk helsevern kan leger ved sykehus fatte vedtak om at pasienter skal gis medikament enten de vil eller ikke. Jeg fikk i går tilsvar fra Fylkesmannen i Oslo og Viken på klage på et slik vedtak. Klagen min ble avvist på bakgrunn av argumentasjon blant annet fremsatt av en overlege ved sykehuset.

Et av argumentene for å opprettholde vedtaket skal ha vært at sykehuset mottok bekymringsmeldinger allerede noen måneder etter at jeg sluttet å ta medikamentet i 2016 etter forrige gang jeg var innlagt. Det stod ingen ting om hvem som hadde fremsatt disse bekymringsmeldingene.

Slutningen jeg trekker fra brevet, og annet som er skrevet av sykehuset der min psykiske helse beskrives, er at helsepersonell har lov til å fremsette ganske alvorlige påstander uten at de trenger bevise noe.

Hva betyr for eksempel det å ha en alvorlig sinnslidelse når noen skriver at en person har det? Hva må ha en person ha gjort for å bli beskrevet som en person med en alvorlig sinnslidelse? Det er jo upresist som bare det. Når skal det være lov for helsepersonell å bruke et slik sekkebegrep på en pasient, som jeg tror er ganske hyppig brukt når det klages for eksempel til kontrollkommisjonen eller fylkemannen? Det sier ingen ting om hva som er galt med personen, men det sier at noe er alvorlig galt.

Hva er alvorlig galt med meg? Hvorfor mener noen det er noe alvorlig galt med meg? Hva slags bevis besitter de som mener det er noe alvorlig galt med meg? Har jeg skadet noen fysisk? Nei. Har jeg oppfordret noen til å skade noen fysisk? Nei.

Plages en person ved at noen faktisk følger vedkommende eller er det paranoia?

Når en person fremsetter påstanden at noen har fulgt med på hvor en har beveget seg over en periode, og gjort det på en plagsom måte, kan en lege, psykolog eller psykiater uten krav til å motbevise at det faktisk har skjedd fremsette påstander i journal eller epikrise om at personen er paranoid psykotisk. Det går under betegnelsen alvorlig sinnslidelse. Påstanden, uavhengig av om det skjer eller ikke, er grunn nok til å få en person tvangsinnlagt til observasjon i 10 dager.

Er det virkelig noen som har et problem med å se at ressurssterke personer med nettverk kan misbruke det?

Pasienter som trenger psykisk støtte blir forsvarsløse mot det helsepersonell skriver når de benekter at slikt foregår.

Når man klager til fylkesmannen i Oslo på vedtak om tvungen medisiering eller til kontrollkommisjonen på vedtak om bruk av tvang i helsevesenet ligger ikke bevisbyrden på sykehus og helsepersonell. Bevisbyrden ligger på pasienten, og slikt kan være vanskelig å bevise.

Helsepersonell trenger ikke bevise noe som helst av påstander som fremsettes i journal. Som eksempel vil jeg bruke vedkaket som ble fattet av bydelsoverlegen i bydel Ullern som påla meg å bli med til tvungen legeundersølse ved Oslo legevakt den 1. november. Bydelsoverlegen skrev jeg har vært psykisk syk i 20 år. Ingen reagerte på det en gang.

Det stemmer rett og slett ikke. Jeg har fungert fint mesteparten av tiden disse årene og aldri vært til fare for noen.

Man blir forsvarsløs

Man er totalt forsvarsløs når leger, psykologer og psykiatere kan skrive nesten hva de vil og bruke sekkebegreper som “pasienten har en alvorlige sinnslidelse” ukritisk . Ord som brukes er som slag under beltespennen.

Hvordan tror de det føles å få uriktige påstander rettet mot seg når man i realiteten opplever lovbrudd mot seg som politi eller helsevesen ikke har vilje til å stoppe?

Der må være krav om at helsepersonell har bevisbyrden

Det er en stor svakhet innen psykiske helsevern i dag at leger, psykologer, psykiatere og annet helsepersonell ikke har bevisbyrde for å kunne fremsette påstander om en persons psykiske helse. Det bør være slik at om det skal stå noe om påstander som ikke kan bevises må det fremgå klart og tydelig at det er en usikkerhet rundt hva av hensyn til pasient.

Om det er usikkert hvorvidt noen på en plagsom måte følger med på hvor en person beveger seg eller ikke må det for eksmepel stå noe om det. Det må ikke avvises som paranoia uten at det er undersøkt nærmere. Grov personforfølgelse er ulovlig så politi har ansvar for å følge opp slikt.

Unødvendig medisinering

I møte med en representant fra fylkesmannen i forbindelse med min klage på medisinering nylig gjorde jeg også klart og tydelig rede for meg. Ingen ting tilsa tvungen medisinering var nødvendig. Som jeg sa til representanten “Sett meg gjerne i fengsel om jeg har gjort noe galt, men ikke tving meg til å ta medikamenter for å være et menneske”.

Jeg mente det.

Under møtet med representanten ble jeg ikke fortalt jeg har gjort noe galt og det var heller ingen krav om bevisbyrde knyttet til de påstander som ble fremsatt fra sykehusets side. For eksempel informasjon om hvem som sendte bekymringsmelding på meg noen måneder etter at medisinering ble avsluttet i 2016. Jeg har fungert fint i perioden etter at medisinering ble avsluttet i 2016 og frem til innleggelsen i november 2018.

Personen som sendte bekymringsmeldinger kan ha løyet eller vært psykisk syk selv, og uten informasjon om hvem det var er det umulig å ettergå påstander.

Det var ingen grunn til å anse meg som en “økt risiko” i noen sammenheng på grunnlag av mine svar i møtet med representanten fra fylkesmannens kontor. Tvert i mot. I tilsvaret jeg mottok er det flere påstander som ikke kan bevises.

Brevet alene er egnet til å gjøre en person syk og var et slag rett under beltespennen.
Jeg mener det gjenspeiler hvordan det av og til er når leger, psykologer og psykiatere omtaler pasienter.

Min mor gikk i flere år til behandling ved det samme sykehuset og jeg minnes at hun hadde samme problem. Hun kikket ved noen anledninger på sin journal og tok seg nær av det som ikke stemte som hun oppfattet som personangrep. Jeg kan med sikkerhet si at det av og til var innhold i hennes journal som var upresist, som ikke stemte, som var lite hensynsfult og egnet til å påvirke både henne og annet helsepersonell negativt. Sånn skal det ikke være.

Det er menneskelig å gjøre feil og slikt kan tilgis selv om de kan få konsekvenser for en som pasient. Hadde det vært en større bevissthet rundt innhold i journal den gang hun levde (hun gikk bort i 2007), og at behandlere hadde vært mer oppmerksomme på bevisbyrde knyttet til påstander som fremsettes er det mulig hennes sykehistorie hadde sett annerledes ut og at hun hadde levd i dag.

Det som skrives i journaler og epikriser må kunne bevises og må være hensynsfullt

Påstander som fremsettes i journal og epikrise om en persons psykiske helse bør normalt kunne bevises og må være hensynsfullt, og om noe ikke kan bevises må det fremgå klart og tydelig at det er en usikkerhet rundt det. Det bør være kontrollorganenes oppgave å vurdere bevis på påstander som leger, psykiatere og psykologer fremsetter i både journal og epikrise før de fatter avgjørelser i klager, og å påse at innhold som berører pasienter er skrevet på en så hensynsfull måte som mulig.

By | 19 February, 2019 |