Home » Other » Hvem tror jeg at jeg er eller hvem er jeg?

Hvem tror jeg at jeg er eller hvem er jeg?

Jeg er ikke en spesielt interessant person mener jeg, men om noen er interessert i informasjon om meg skal de ha tilgang til riktig informasjon. Spesielt med tanke på at jeg tror noen har prøvd å skape et uriktig bilde av meg og mennesker rundt meg de siste årene.

Jeg har sendt ut en del epost etter 2011, blant annet med et sammendrag som jeg kalte “politianmeldelse” der jeg skulle kontrollert innholdet bedre. Det ser desverre ut som om noen har manipulert innhold på en eller annen måte på tidspunkter før utsendelse mens jeg har skrevet.

Sammendrag jeg sendte ut må derfor sees helt bort fra, og skulle aldri vært sendt ut, selv om en del av innholdet trolig stemte. Ord som ble lagt til eller fjernet av andre kunne få det til å fremstå som om jeg er en helt annen person enn den jeg er og det samme med andre. Det er jo helt ufattelig at det er mulig.

Politi skulle selvfølgelig sørget for trygge nok rammer rundt meg til at jeg fikk tid til å bearbeide og kontrollere informasjon. Jeg hadde både angst og frykt på grunn av det som hadde vært. Det påvirket også innhold i det jeg sendte ut.

At noen har begått flere lovbrudd mot meg før 22. juli 2011, som omhandler både tyveri, heleri av data, forsøk på å kaste mistanke på meg for handlinger jeg aldri har hatt noe med å gjøre og stalking skulle vært stoppet allerede i 2011, men det fortsatte i en ganske lang periode etter.

Men, gjort er gjort og skjedd er skjedd. Det er bare å prøve å legge bak seg.

Nå til informasjon om meg og min familie. Hvem tror jeg at jeg er eller hvem er jeg? Jeg ønsker her å fortelle litt om meg selv, min oppvekst og familie av årsaker som nevnt over.

Jeg vil si at min familie, og jeg tenker da på under oppvekst med foreldre og søsken, har levd et ganske gjennomsnittlig norsk liv men med variasjon. Vi har opplevd litt av hvert som alle familier har.

Frem til jeg var 7-8 år gammel bodde vi på Snarøya før vi flyttet til Hong Kong der vi bodde et halvt år i forbindelse med utflytting av familierederiet og min fars arbeide. Etter at familien kom tilbake fra Hong Kong skilte mine foreldre seg og bosatte seg på Ullern i Oslo.

Min far seg giftet seg på nytt og flyttet til Kr. Sand, der de bodde i en del år før de for noen år siden flyttet utenlands. Min mor ble boende i oslo med mine søsken og meg, vi flyttet til Smestad/Vinderen og hun giftet seg også på nytt. Hun var hjemmeværende i stort sett hele oppveksten vår. Jeg tror vår familiesituasjon der mor og far har giftet seg på nytt har hatt det omtrent som andre familier i samme situasjon. Vi besøkte vår far, stemor og familie i Kr. Sand med jevne mellomrom i oppveksten, som jeg mener er gode mennesker begge to. De har mange barn – 6 barn tilsammen.

Vi flyttet noen ganger i oppveksten med vår mor av praktiske grunner mellom Smestad/Vinderen og Ullern.

Vår mor gikk bort i 2007 og jeg tror de fleste som kjente henne godt opplevde henne som et omtenksomt og omsorgsfullt menneske.

Hun fikk behandling i en del år ved et psykiatrisk sykehus i perioder før hun gikk bort i 2007, og det er naturlig å være åpen rundt det med tanke på det som har vært.

Jeg kan ikke huske nøyaktige tidsperioder men på gymnaset, jeg mener det var i 1ste og 2ndre klasse bodde jeg i noen måneder hos en tante, en tante og onkel, min mormor og morfar og hos min far i forbindelse med min mors innleggelser. Mine søsken bodde hos andre tanter og onkler og en av mine brødre hos sin far. Alle gode og snille mennesker som stilte opp for oss. Det var veldig greit på forskjellige måter å bo noen måneder hos dem av litt forskjellie grunner. En av mine tanter har alltid bare vært utrolig grei overfor alle nevøer og nieser, en annen tante og onkel der jeg bodde var det samme kanskje på en litt annen måte, mine besteforeldre har også alltid vært snille mennesker. Min morfar skulle ha meg til å gå med brune sko fra -50 tallet husker jeg og det var en ny erfaring :-). Kanskje en snill lærepenge for noen dyrere sko jeg fikk av min mormor noen år tidligere uten at jeg tenkte over det da. Noen av mine tanter og onkler hadde også sterkere økonomi enn min mors og sannheten er at også det var litt spennende å oppleve.

I den alderen jeg var den gang så var fokus på det meste annet enn foreldre. Som skole, fest i blant og jenter for min del. Jeg tror det er sånn for mange i den alderen.

Jeg tok ikke noen skade av at det var en del flytting i barndommen og det tror jeg heller ikke at mine søsken tok. Det som kan sies for min del er at jeg hadde en spiseforstyrrelse i gymnaset noen måneder av sammensatt forklaring som gikk over av seg selv etter at en kamerat kommenterte det.

Økonomisk sett så innebærer det å ha skilte foreldre alltid forskjeller, og når man får steforeldre så påvirker også det forhold rundt en. Kort sagt vil jeg si økonomiene til familien min, på hver kant, har variert litt med tiden som familiers økonomier kan av forskjellige årsaker. Jeg har sett hvordan det er å ikke ha god råd og hvordan det er å ha mer enn det man trenger. Både fordi det har vært forskjeller i vår familie og forskjeller i slekt. Alle opplever slike forskjeller.

Selv har jeg levd på sosialhjelp eller arbeidsavklaringspenger i noen år etter 2011, uten at jeg mener jeg har fortjent det, og det er min privatøkonomi i dag som definerer meg. Ikke hva andre måtte ha. Sånn har det vært i hele mitt voksne liv egentlig helt siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg har aldri vært rik og selv om man som ung eller umoden kan ha drømmer og mål om fremtiden, så har ikke det å tjene masse penger noen gang vært livsviktig og avgjørende for meg. Jeg ville ikke tatt liv av noen for å bli rik.

Alle som kjenner meg for eksempel fra skoleårene vet at jeg likte idrett best av fagene på skolen, eller ihvertfall hadde min styrke der, og det kom også til uttrykk i arbeidet mitt i perioden 2005-2011 med systemet jeg arbeidet med innen idrett. Det gir meg rett og slett glede å delta i idrett. Og jeg har etterhvert forstått at jeg heller ikke er så dårlig innen ideutvilkling når det gjelder systemer. Det er det å gjøre noe som gjør at man får dekket sine egne behov som er meningsfullt å gjøre for meg. Det kan innebære å gjøre mye, men å gjøre noe som gjør at man får dekket sine største behov er kanskje det mest naturlige. Det å gjøre noe som ikke alle andre gjør eller å gjøre noe der man føler man har noe å bidra med er også meningsfullt.

Jeg syns ikke jeg er veldig kravstor om jeg ser på mennesker som lever vanlige liv og unner seg selv forskjellige typer materielle goder. Jeg har heller ikke rukket å gifte meg og stifte familie – En stor «takk» der til de som har vært så behjelpelige overfor meg og skapt disse problemene de siste årene. Det er «omtenksomme» mennesker.

Mine søsken og jeg var nok heldige i perioder materielt sett i forhold til noen i deler av oppveksten vår men så var det også perioder vi ikke var det. Og det er ofte sånn at en fordel kan være en ulempe. Det er mange foreldre som arbeider mye og det går på bekostning av tid med barna. Det er hundretusener av mennesker i Norge og millioner, eller milliarder av mennesker som har en tidsklemme. Det er ikke noe sykt eller unormalt ved det. Det er bare sånn livet er for mange. Mennesker gjør også litt forskjellige valg i livet. Det er ikke noen grunn til å henge seg opp i forhold som har vært i vår familie.

Mennesker påvirkes selvfølgelig også av miljø og samfunn.

I mitt voksne liv har jeg levd et ganske forsiktig liv, og det gjorde jeg også etter at jeg arvet noe penger fra min mor i 2007. Bilen jeg kjørte etter 2007 var for eksempel en Opel Stasjonsvogn jeg betalte 30000 kroner for. Det er jo sånn jeg har levd. Jeg var opptatt av å skape meg et levebrød med prosjektet jeg jobbet med og det er også grunnen til at jeg jobber med prosjekter jeg har gående i dag. De har selvfølgelig verken med staten, kongehus eller andre å gjøre. Når innhold i disse prosjektene etterhvert blir mer synlig for interesserte, og de som kjenner forhold rundt dette, så vil nok det bli tydelig.

I dag har interessene flyttet seg utover der de var i årene 2005-2011 og jeg har lært mye men det har hatt sin pris som jeg var inne på over. Jeg skulle i denne perioden kunne levet et normalt liv men tvert i mot har et stort nettverk av syke mennesker skapt en masse problemer for meg.

Mange mennesker påvirkes økonomisk gjennom livet for eksempel av endringer i inntekt, mange har vært heldige med verdistigning på eiendom i en del år, andre er heldige gjennom andre investeringer, mange mennesker arver noe osv. Slikt kan ofte være utenfor ens egen kontroll. Det er vel derfor man er opptatt av det man faktisk skaper av muligheter for seg selv, og har fokus på det og ikke annet. Ikke det som er utenfor ens egen kontroll. Jeg tror ikke det er det å være styrtrik som gjør en lykkelig i livet, og jeg tror ikke det er målet å tjene mer og mer penger i seg selv om gjør at en del mennesker er ultrarike. Jeg tror heller det ofte er lidenskap og fordi de er flinke og heldige innenfor et eller annet fagområde. De trives antakelig også med det de driver med. Når det er sagt vet ikke jeg hva andre tenker og kan bare mene det jeg selv tror. Folk er forskjellige.

Steder der jeg har bodd kan bekrefte det jeg her formidler om min families økonomi og jeg vil senere kanskje komme tilbake med en bildeserie av nettopp steder jeg har bodd med min familie siden jeg var liten. Vi har bodd i stort hus, leiligheter, normale hus osv. Selv har jeg i mitt voksne liv bodd i noen år i en liten leilighet på Rykkinn fra en gang etter 2001 eller 2002 til 2010, før jeg flyttet til en større leilighet på Rykkinn, etter å ha arvet noe penger, før jeg flyttet til Stabekk et par måneder før jeg flyttet til Snarøya sommeren 2011, deretter til Husebybakken i en liten leiligheten igjen, før jeg flyttet videre hit jeg bor i dag. Hadde det ikke vært for nettopp omstendigheter helt utenfor min kontroll, ytre negativ påvirkning, mener jeg at jeg skulle hatt mer enn romslig nok økonomi til selv å kjøpe meg bolig fra penger jeg selv skulle tjent for noen år siden men sånn ble det ikke, trolig på grunn av mennesker som har begått flere lovbrudd mot meg.

Med en del flyttinger i barndommen så gikk jeg på en del forskjellige skoler men jeg hadde aldri noe problem med å forholde meg til det. Jeg var aldri noe problem i skolen, og om noen påstår noe annet er det løgn. Jeg var en ganske stille elev. Når jeg tenker tilbake er det et par øyeblikk jeg kan huske der jeg kan ha vært litt dum i skoleårene men ikke så mange. Er det ikke sånn for de fleste?

Skal jeg si noe om menneskene i familien min vil jeg som sagt si at de alle er snille og gode mennesker. Jeg har fantastisk fine søsken, en fin far, jeg hadde en fin mor og har eller har hatt fine steforeldre. Når jeg sier søsken så favner jeg alle inn under det uttrykket, helsøsken, halvsøsken og stesøsken. Alle mine søsken vil jeg si er bra mennesker. Mine steforeldre er også bra mennesker.

Når det gjelder noen av mine søsken så er flere av dem mer teknisk interesserte og flinkere enn meg. Min interesser går mer i retning av system på en ikke teknisk måte, det å skape noe som dekker behov. Selv om jeg har fått noe forståelse gjennom patentsøknadene og systemplanleggingen jeg har jobbet med. Som egentlig handler mye om idéutvikling. Det at jeg gjorde noe andre ikke gjorde var selvfølgelig årsaken til at noen fattet interesse for det.
Ellers tror jeg de fleste har utfordringer innen familie og det er heller ikke noe å legge skjul på at vi har hatt.

Som jeg var inne på tidligere var min mor pasient ved et psykiatrisk sykehus i en del år: Fra tidlig på 1990-tallet frem til hun gikk bort i 2007 og forhold rundt det var av og til krevende, spesielt forut for hennes opphold der. Hun var også frisk i perioder i dette tidsrommet og fungerte da godt. I perioden forut for 1996 handlet det sånn jeg har forstått det mye om depresjon og i årene etter om annet. Jeg vil si at det var en kombinasjon av årsaker til at hun ble innlagt en del ganger etter 1996 der det å plassere ansvar på en part kanskje ikke er riktig. Jeg skal komme inn på det senere.

Selv vil jeg beskrive min mor som en omsorgsfull og snill person men forhold knyttet til innleggelser var tøft for henne. Det tror jeg mange vil kunne bekrefte. Jeg mener at innleggelser etter 1996 var en konsekvens av ytre påvirkning, og det er klart det ødela for henne og oss. Men jeg har aldri hatt noen hevnplaner som en konsekvens av det. Vi ble rammet ved at vi mistet henne i 2007. Det er sånn det var.

Skal jeg beskrive vår relasjon vil jeg si vi hadde en god relasjon i årene før hun gikk bort, men forhold forut for innleggelser var slitsomt følelsesmessig. Det er ikke noe å legge skjul på.

Når det gjelder mine søsken mener jeg at de var enestående med vår mor, både min søster og mine brødre. Jeg tror jeg vil si at alle har gjort så godt de har kunnet i forhold til periodene hun trengte støtte gjennom psykiatrien, og det gjelder også meg. Jeg sier ikke at alle gjorde det rette, men så godt man har kunnet ut fra sin forståelse og situasjon. Ingen er feilfri.

Jeg mener det er bra at hun fikk støtte i psykiatrien da hun trengte hjelp der, på den annen side så kunne nok behandlingsstedet av og til håndtert ting noe bedre. Men de gjorde så godt de kunne etter beste evne, og hjalp henne flere ganger hun var langt nede, så selv om jeg hadde mine personlige meninger som og irritasjon til tider rundt det, så begrenset det seg til det. Jeg så at de hjalp henne når hun trengte hjelp, selv om de nok av og til gjorde det verre. Men det var ikke ond vilje tror jeg bak det. Bare manglende forståelse. Det kan godt hende behandlingsstedet er uenig men det er lov å være uenig.

Jeg forstod nok noe mer enn mine søsken om forhold rundt innleggelsene fordi jeg så hva som gjorde det vanskeligere for henne.

Selv om jeg var uenig til tider la jeg alltid bak meg det i etterkant til tross for et par politianmeldleser og en klage eller to. Ja, slike opplevelser har en alltid med seg senere i livet og man kan tenke tilbake på det i noen situasjoner med litt forskjellige følelser men det er en del av livet. Normalt bruker man negative erfaringer som en lærdom kanskje på en god måte? Jeg tror det. Man rister ofte av seg det negative og fokuserer på det gode om det er rom for det.

Politianmeldelser og klager var min måte å si fra på, selv om det kanskje av og til ble litt feil.

Alle som har fulgt meg siden 2011 vet at det er sånn jeg håndterer det jeg opplever som urett, om jeg mener noen strekker strikken for langt. Det var ikke alltid jeg forstod forklaringen på innleggelser, og ba derfor om utskrift av journalene hennes en gang. Og så at der at det var en del feil eller misvisende tekst så jeg prøvde å bidra til rettinger. Om det var riktig av meg å ta tak i det vet jeg ikke, jeg prøvde å hjelpe etter beste evne og skjønn.

Noen ganger var det vanskelig å se alt klart midt oppi hennes innleggelser, derfor må ikke noe av det som var forut for 2005 tas ut av sin sammenheng og legges vekt på i dag. Det jeg beskriver her er en mye mer korrekt beskrivelse av hvordan forhold faktisk var mener jeg.

Det kan alltid være uenighet i situasjoner men det er ikke slike øyeblikk jeg tar utgangspunkt i om jeg definerer mennesker jeg kjenner. Korte og lange tanker og følelser er ikke det samme.

Etter egne opplevelser, blant annet gjennom oppholdet ved Psykiatrisk avdeling vinderen og Vår frue hospital i 2015, har jeg selv forstått betydningen sovemedisin/innsovingsmiddel i tøffe perioder. Som jeg påpekte overfor behandlingsstedet at de skulle gitt henne en gang i forbindelse med at hun ble tvangsinnlagt. Jeg hadde rett den gang men ble ikke lyttet til.

Jeg er ikke sint på de i dag for det men jeg mener de gjorde feil der, og det var ikke så lett for andre rundt oss å se. Heller ikke mine søsken. Jeg var tett på den gangen og så at det var søvn hun ikke fikk og at det skapte problemer. Får ikke mennesker nok søvn over en lang periode så kan det utløse det som kalles psykose sånn som jeg har forstått det. Jeg tenker ikke da på en natt eller to, men over en lenger periode der man kanskje også utsettes for andre typer belastninger.

Og jeg tenker ikke på situasjoner der man selv er våken til langt på natt fordi man jobber eller er ute og fester for de som er det. Jeg sitter selv og jobber noen ganger til ett-to tiden. Når det skjer handler det bare om lidenskap, at jeg trives med det jeg driver med og at jeg ønsker å bli ferdig med noe.

Å si noe annet enn at enkelte feil fikk konsekvenser for oss ville være å lyge, og jeg sier ikke det fordi jeg ønsker noen noe vondt, jeg mener det var sånn det var. Det er vel sånn å være behandler i helsevesenet at det hender at det gjøres feil. Som nevnt mennesker er ikke feilfri.

Når det gjelder hjelpen hun fikk ved behandlingsstedet så vil jeg uansett takke dem for at de hjalp henne og familien vår de gangene de gjorde det. Uten unntak selv om det av og til var irritasjon og uenighet midt oppi det. Så jeg vil takkebåde Ellen, Pelle, Torgeir og andre der. Jeg bruker ikke fornavn fordi jeg kjenner dem, men fordi de kjenner til min mors opphold der. Jeg har aldri hatt noen pågående agenda etter min mors bortgang mot psykiatrisk avdeling vinderen, selv om jeg i årene etter noen ganger har tenkt tilbake på det som har vært. Men som nevnt det har aldri vært noen planer eller behov for “hevn” fra min side. Sånn er jeg rett og slett ikke mener jeg.

Noen ganger følte jeg selv ansvar som en konsekvens av innleggelser, og det var en viktig grunn til at jeg var nyskjerrig på journalen hennes. Jeg ønsket å hjelpe henne for å unngå fremtidige feil.

Det er riktig å si at skoen trykket litt ulikt på oss alle forut for mammas innleggelser ved sykehuset. Derfor reagerte vi også litt ulikt. Det var også aldersforskjell på oss og jeg var eldst. Kanskje naturlig at jeg forstod mest. Og at behandlingsstedet tok mest hensyn til yngre. Jeg forstår om det var sånn.

Samtidig kom en svoger inn i bildet og en svigerinne. De forstod nok enda mindre men hadde helt sikkert følelser rundt dette av og til de og, men det var nok ikke vond vilje. Snarere heller manglende forståelse kanskje uten at jeg vet noe sikkert om det. De er gode mennesker men det er desverre sånn at mange mennesker har vrangforestillinger når det gjelder psykiske lidelser, og det kan skape mer problemer enn å løse dem. For noen assosiseres slikt med fare, og det er trist. Kanskje en sigma skapt av mennesker som ikke er ærlige.

Jeg mener at faren ligger i overgrep mot mennesker og måten samfunnet takler det. Ikke at mennesker lider av det. Er man bevisst sine egne handlinger og opptatt av hvordan man selv behandler andre, og tar ansvar for egne handlinger så har man normalt ikke noen grunn til å engste seg for noe. Mener jeg.

Ingen skal blande seg bort i min families og slekts indre forhold. Det er privat. Og med tanke på det som har foregått etter 2011 forventer jeg at det respekteres. Jeg er åpen om dette fordi det er så lett for andre å beskrive noe på en annen måte enn det som er riktig om det er motiv. Jeg mener noen har prøvd å manipulere mennesker, med økonomisk motiv de siste årene. Det er jo syke mennesker som står bak det.

Som kan ha gjort store feil i flere år forut for 22. juli.

Min mor har garantert aldri hatt noe med 22. juli å gjøre, hun gikk jo bort i 2007. Men jeg spør meg om det at noen har spredd mine private data på en eller annen måte kan ha medvirket til hennes bortgang. I så fall har ikke jeg hatt noen skyld i det. De som har trodd hun har hatt noe å gjøre med 22. juli er helt virkelighetsfjerne. Hun var dårlig da hun gikk bort i 2007 og har aldri snakket om noe som er i nærheten av å handle om terrorisme. Alle som hadde kontakt med henne den gang vet det utmerket godt. Hun var heller aldri noen venninne av Wenche Behring, mor til Anders Behring Breivik. Wenche Behring var bare en tilfeldig nabo som bodde 100 meter fra henne som hun av og til slo av en tilfeldig prat med.

Min familie eller slekt har heller aldri hatt noe å gjøre med bortgangen til en tidligere kamerats bror. De som eventuelt måtte tro noe annet her er syke.

Noen har prøvd å skape en uriktig virkelighetsoppfatning i flere år etter 22. juli, så det bør ikke overraske om de samme menneskene har prøvd på det samme i flere år forut for 2011. Og vi snakker om ganske rå miljøer mener jeg, ikke om vanlige folk som i min familie. Min familie har aldri vært involvert i organisert kriminalitet.

Ellers vil jeg si et par ord om en av mine mange fettere og kusiner i denne videoen, uten å nevne navn, også fordi noen har spredd mine private data til andre uten mitt samtykke.

Det skulle jo vært unødvendig å korrigere, men alle mine fettere og kusiner er bra folk. Tidligere og nålevende tanter og onkler er også vanlige og bra folk.

I min slekt som alle andres slekt så opplever og gjennomgår mennesker forskjellige utfodringer i perioder av live. Noen har noe psykisk,noen drikker kanskje for mye, noen kunne godt tatt litt flere hensyn av og til, noen har kanskje tatt noen dårlige valg, noen har gjort «alt» riktig (det kan jo også oppleves som plagsomt for noen..) , osv… Mennesker er mennesker. Sånn er det i min familie som i alle andres familier.

Ikke hevngjerrig

Det har vært et nettverk av mennesker som har vært ute etter å ramme meg på grunn av prosjektet jeg jobbet med. Jeg er ikke hevngjerrig så lenge helt åpenbart urimelige aktiviteter ikke vedvarer, men mener nok at de som har tatt del i det bør få psykisk helsehjelp. For de har tatt dårlige valg. De har prøvd å manipulere meg og andre på måter som kunne ha gjort meg til svingdørspasient i psykiatrien. Jeg tror også valgene deres har fått andre konsekvenser. Hadde det ikke vært for at jeg ser dette, og er bevisst virkemidlene deres, så hadde de kanskje klart det. Så kanskje det riktige er at de får smake sin egen medisin ihvertfall en gang. Sånn skal ikke mennesker holde på, sånn som de har gjort. Uansett hvem de måtte være.

Ellers er jeg en gjennomsnittlig nordmann på de fleste måter, og jeg har jo aldri søkt oppmerksomhet i det som har vært de siste årene utover at jeg har vært rimelig irritert fra tid til annen fordi noen har misbrukt mine private data, og noen ganger på grunn av stalking, og fordi jeg mener parter har ignorert informasjon om det som har foregått rundt meg. Jeg har vært åpen i videoer jeg har lagt ut på Youtube fordi jeg mener det er en alvorlig sak der informasjon er blitt ignorert.

Jeg tror desverre det er sånn som jeg tidligere har formidlet at noen også kan ha vært ute etter å ramme mennesker som står meg nær, i likhet med å ramme meg. Og jeg lurer på om mennesker kan ha blitt manipulert.

Som nevnt – interne forhold i min slekt er internt. Andre skal ikke legge seg opp i det.

Jeg har også søkt noe oppmerksomhet til prosjektet mitt i noen år, men de som har misbrukt mine private data har uten tvil gjort det vanskelig for meg å gå videre i Norge med det tidligere.

For å si litt mer om mine personlige egenskaper.

Mine største styrker er nok at jeg er ærlig, at jeg er utholden (der slår jeg nok veldig mange) og at jeg kanskje av og til ser veier der andre normalt ikke ser? Jeg nevner det fordi noen skal vite at jeg aldri kommer til å gi etter overfor de som med uærlige virkemidler prøver å påvirke forhold rundt meg. Jeg fikk toppkarakter i idrett på ungdomsskole og videregående, og det var det ikke alle som fikk, så det var nok der jeg var sterkest. Jeg var aldri noe skolelys og måtte lese mye og løse mye oppgaver for å få resultater. Jeg følte aldri at jeg klarte å bli godt kjent med lærere, hadde nok litt lærerangst, så det lå på meg. Mange er mye flinkere til å kommunisere med meg, og når man er det så blir man også lettere kjent med mennesker. Det er vel bare sånn det er.

Å skrive har jeg heller vært særlig flink til føler jeg: det blir mye klipp og lim for å få det riktig men jobber jeg nok med noe så blir det greit til slutt føler jeg. Spesielt tidlig i skolen hatet jeg jo de gangene jeg fikk i oppgave å skrive skolestiler. Det var ikke favorittoppgaven for å si det sånn selv om norsklærerne var topp. Jeg har aldri vært noe skuespillertalent, aldri flink til å synge, aldri spesielt flink til å lese høyt.

Når jeg har spilt inn en del videoer som jeg har lagt ut på Youtube så gjør jeg det bare etter beste evne. Det er flere videoer jeg har lest inn flere ganger før jeg har publisert det, ikke fordi jeg har noe å skjule men fordi det er viktig å formidle riktig innhold og budskap. Jeg har ikke publisert videoer for moro skyld men fordi jeg har følt det har vært helt nødvendig å være åpen. Jeg kan uttrykke meg litt klossete, det går til og med an å si feil, så det er nødvendig å berarbeide og jobbe med informasjon for å få det frem riktig, klart og tydlig. Noe kunne sikkert vært bedre men jeg gjør så godt jeg kan.

Det som har foregått etter 2011 har gått for langt mener jeg, og det har komplisert ting, så at jeg har brukt tid på dette har rett og slett vært fornuftig. Under press så har jeg erfart, og jeg tenker da spesielt på perioder jeg har vært stalket, at man mister litt formidlingsevne. Det ødelegger for konsentrasjon og fokus. Sånn var det for meg i perioder i ganske lang tid etter mai 2011. Når det er slik er min erfaring at man mister noe tankekraft fordi tankene tvinges i retning av det som ødelegger for en, og når tankekraft eller klarhet blir svakere så påvirker også det det man uttrykker. Jeg husker spesielt en video jeg spilte inn i 2015 der et par ord ble feil. Det er ikke av betydning for andre for jeg har formidlet korrekt innhold i videoene som er lagt ut.

En tanke som slår meg i forbindelse med dette er at dette sikkert ikke bare gjelder meg, og at ved videoavhør at man rett og slett bør få muligheten til å gå gjennom det man har uttrykt for å kontrollere seg selv. Har man satt riktige ord på det som er sagt? Har man fått sagt alt det viktigste? Det å kombinere tekst og video, og legge det ut på youtube, er en veldig fin måte å bearbeide innhold fordi man må tenke seg om to ganger.

Det er ikke så lett å le av en del av det som har vært men jeg har også en humoristisk sans. Jeg kan også le og more meg men jeg føler det er tragisk en del av det som har foregått etter den 22. juli. Ellers tror jeg det er litt tilfeldigheter som gjør om man skiller seg fra mengden, og at om man først er på et nytt spor så vil man gjøre seg erfaringer som andre kanskje ikke har gjort seg, som kan gjøre at men fortsetter å skille seg fra mengden.

Det er ikke sikkert det har så mye med intelligens å gjøre. Når det er sagt er det kanskje forskjellige måter å være smart på? Kanskje det handler om å forstå behov og bruke energi på å prøve å dekke de? Det å kunne være ærlig er kanskje også en type intelligens?

Når det først er arbeidsledighet i Norge så føles det for min del mye mer meningsfullt å bruke energi på å være skapende innen et område enn å ta en vanlig jobb som 200 andre jobbsøkere konkurrerer om. Det er litt merkelig at det ikke legges bedre til rette for de som faktisk ønsker å gjøre noe litt annet enn «alle» andre.

Man er avhengig av samfunnet og mennesker rundt en for å kunne gå nye veier, man er avhengig av å overleve og at de rundt en gjør det. Man er avhengig av andres velvilje.

Fokus er også viktig.

Min psykologi

Selv om alt ikke har gått på skinner føler jeg at jeg har vært heldig i livet. Jeg har hatt familie og slekt rundt meg, et sted å bo, klær, mat og drikke. Det er ikke alle som har det, og med det jeg har opplevd spesielt etter 2011 så forstår jeg at mennesker kan få forskjellige typer problemer som A4 mennesket normalt ikke får. Det som har foregått rundt meg siden det er galt, og de som står bak det har fått alt for langt. Min personlige mening er at psykisk sykdom må ligge bak handlingene deres.

Jeg har aldri vært del av noe kriminelt miljø og det har heller ikke mennesker som står meg nær vært såvidt jeg vet. Å tro jeg har hatt noe med vinningskriminalitet å gjøre, forhandling av ulovlige stoffer osv. er rett og slett helt på jordet.

Jeg er opptatt av å følge regler, og det styrer min psykologi bevisst. Jeg har en sterk bevissthet rundt nettopp det og det har jeg alltid hatt mener jeg. Og med forskjellige utfordringer jeg har møtt i livet så er jeg alltid søkende etter løsninger innenfor regelverket. Når det er sagt kanskje jeg vært heldig som har kunnet tenke og leve sånn?

Jeg kan bli sint om andre tråkket ned grenser overfor meg, og bryter lover mot meg, ja. Men ikke på en sånn måte at jeg har mistet kontroll over mine handlinger. Kanskje med unntak av et par epost eller tweets som aldri har handlet om å oppfordre noen til å gjøre noe galt.

Det er sikkert noe innen psykologien som sier at “alle har en slags grense” for hva de tåler av enten tortur eller andre typer overgrep, og hadde noen strukket strikken for langt overfor meg så er det flukt muligheter og måter å takle det på. Det kan være å flytte ut av landet, å politianmelde noe eller å finne andre løsninger på problemer. Det går an å utvikle resistens og forsvar mot noen typer overgrep, og kjempe mot personer som står bak sånt, og jeg vil si at jeg kanskje har utviklet en resistens på noen måter gjennom det jeg har opplevd. Sånn er det vel for de fleste? Man lærer måter å håndtere forskjellige problemer på. Det kan sammenliknes som en smittsom fysisk sykdom kanskje?

Jeg mener menneskene bak det jeg har opplevd noen år har begått en masse lovbrudd.

Det gjør dem jo sårbare, for selv om det kanskje ikke virker sånn i dag så er ikke mennesker blinde.

Det kan komme til å innhente dem. Og jeg tenker da innenfor lovens rammer. Det hjelper lite å ha makt i dag om man ikke har det om 10 eller 20 år. Mennesker vet jo hva som har foregått, jeg er utholden og selv uten meg så forsvinner ikke fortiden.

Den beste garantien for sin egen fremtid er nok å være beklagende i forhold til feil man selv har gjort, og la andre være beklagende for de feil de har gjort. Kanskje bør folk få tid på seg til det.

Barn

Jeg har ingen barn og har aldri avgitt arvestoff til noen sædbank, lege eller andre i noen sammenheng. Jeg har heller aldri vært utsatt for incest.

Jeg vet heller ingen ting om andres barn i min slekt utover at det er normale foreldreforhold. Jeg hadde noen vrangforestillinger rundt dette i forbindelse med innleggelsen min i 2015, og det kan kanskje også til dels forklare innleggelsen.

Det jeg vil si til vrangforestillingen jeg hadde den gang er at om en kvinne befruktes kunstig av en annen person enn den hun blir fortalt hun befruktes av, så handler det vel om voldtekt. Alle normale mennesker hadde hatt en medfølelse til mor og barn i en slik sak mener jeg.

Når det er sagt så har jeg ingen kjennskap til at noe sånt har skjedd verken i min eller andres slekt.

Forskjell på fantasi og virkelighet

La oss tenke litt over dette med fantasi og virkelighet. I fantasi så spiller ikke realiteter noen rolle. Det er lov til å fantasere om det meste. Når jeg kommer inn på dette temaet så er det ikke for å ta stilling til hva som er ok å fantasere om eller ikke. Jeg er jo ikke dommer.

Eksempel.

Det er lov til å gjøre alt som er innenfor lovens rammer. Men sett at en fantasi handlet om å ha sex med en person, kvinne for min del. Kanskje slik kontakt ville fått konsekvenser, enten ved at man får en permanent sykdom eller at man vikles inn i noe som ikke er bra eller kanskje rett og slett angrer på konsekvensene i etterkant av andre grunner. Da ville vel fantasien blitt et mareritt.

Selv har jeg masse fantasier om kvinner, og selvfølgelig bevisst hva som er greit og ikke. Vissheten om konsekvenser av å omgjøre noe til virkelighet holder en tilbake, selv om det ikke er noe ulovlig ved fantasiene en har. Sånn er det vel for mange. Vil jeg tro.

Så er det ikke sikkert fantasier er realistiske. Ofte er de kanskje ikke det. Det er jo en annen side av det.

Folk må få lov til å ha fantasier.

Forskjell på fantasi og forsøk på å forstå kriminalitet og terrorisme.

Det er noe annet. Jeg har aldri skrevet noe som har handlet om å planlegge kriminalitet eller terrorisme, og det kan ikke sies nok ganger.

Litt om øyeblikksirritasjon og uttrykte ord privat, enten på en pc eller noe jeg har sagt høyt som en konsekvens av andres lovbrudd mot meg

Jeg mener det er greit å være irrasjonell noen korte øyeblikk, så lenge man har kontroll over sine egne handlinger.

Om man ser tilbake på noe som skjedde for 10 år siden, for eksempel uten at tidsrammen er av betydning i mitt tilfelle, så kan man sikkert finne noe å irritere seg over et øyeblikk den gang. Men ikke sterke følelser som ville fått meg til å miste kontroll over mine handlinger i dag. Om noen lurer på hva jeg føler og mener om forskjellige personer, tema eller forhold så må de snakke med meg. Ikke spekulere.

Når det er sagt, hadde jeg vært klar over måten noen har fanget opp noen av mine data og måten det har vært misbrukt på så hadde jeg selvfølgelig vært mye mer bevisst hva jeg hadde tastet og ikke. Det er bare å følge tastetrykkene mine i dag. Det er ikke alt man skal ta bokstavelig, og om noen tar noe bokstavelig som ikke er ment bokstavelig, så handler det vel da om andres vrangforestillinger. Noen skulle avklart noe med meg i 2011 så hadde usikkerhet vært ryddet av veien raskt. Men der kommer vel økonomisk motiv inn i bildet, prosjektet mitt, samt de lovbruddene parten har begått mot meg.

Og handler det ikke om lovbrudd, så er det noe veldig galt med Norges lover, så galt at jeg lurer på om myndighetene forstår hva som faktisk kan skape problemer i eller for et samfunn.

Yrke

At jeg ikke har vært i betalt jobb noen år mener jeg kan skyldes korrupsjon og feil gjort av politi og myndigheter, manglende vilje til å stoppe lovbrudd begått mot meg.

Når det er sagt så brenner jeg for å jobbe med noe der jeg føler jeg har noe å tilføre, der jeg ser det er behov å dekke som treffer meg selv på en eller annen måte. Som er innenfor enkelte rammer.

At jeg jobbet så mange år med et system innen idrett gjorde at jeg fant måter å jobbe kreativt med systemutvikling i idéfasen, og det er vel også der jeg kan gjøre noe ikke alle andre gjør.

Jeg kjenner jo systemet ut og inn og det er årsaken til at kanskje jeg også er best til å planlegge videre. Enkelt og greit. Jeg tror de siste ideene mine jeg har patentsøkt underbygger det.

Jeg jobbet i et par år som hjemmehjelp frem til august 2004. Det var en jobb jeg kom over ved en tilfeldighet som jeg tok fordi den var ledig og jeg trengte jobb. Lederen var både dyktig og hyggelig, andre kolleger og brukere var det samme. Jeg trivdes i jobben men jeg kunne ikke blitt lykkelig i den på lang sikt. Jeg må jobbe med noe der jeg får brukt energien min bedre. Jeg har ikke noe i mot å verken vaske, handle eller hjelpe mennesker men skal jeg vaske i jobbsammenheng i fremtiden må det være å drive et profesjonelt vaskefirma tenker jeg, for å tjene mest mulig penger. Når det er sagt har jeg andre tanker om hva jeg skal gjøre i jobbsammenheng fremover.

Jeg har også jobbet i et par år på Ikea, noe deltid, og trivdes også greit med det. Jobben der ble avløst av fokuset mitt nettopp på prosjektet mitt. Da min mor gikk bort i 2007 så ga det meg økonomisk mulighet til å bruke mer energi på det, men det viktigste grunnlaget ble nok lagt da jeg mottok støtte fra Innovasjon Norge et år eller to før, og et lån jeg mottok i 2005. Hadde jeg ikke arvet penger i 2007 så vet jeg ikke hvordan det hadde utviklet seg videre på grunn av de veldig spesielle utfordringene jeg har hatt etter mai 2011, men normalt tror jeg at jeg skulle funnet en måte å ta det videre på.

Det var ikke noe ulovlig rundt mine handlinger i den forbindelse men det ga meg blandede følelser at min mor gikk bort. Den gang visste jeg ikke at noen satt og fanget opp tastetrykkene mine og misbrukte det systematisk slik de må ha gjort.

Mens jeg jobbet med dette prosjektet innså jeg at det å skape noe innen idrett, som jeg var sterk i i skoleårene, var meningsfullt. Jeg fant plutselig noe å drive med der jeg følte at resultatet av arbeidet mitt kunne komme til å tilføre meg selv noe utover bare det å ha en hvilken som helst jobb.

Alle andre som påstår at de står bak løsningen min lyger. Men folk kan mene hva de vil. Det gjør meg absolutt ingen ting i dag. Jeg går videre med rettighetene mine, med hensyn jeg tar, uavhengig av hva andre måtte mene.

I perioden forut for 2005  hadde jeg ikke kommet ordentlig i gang med det jeg ønsket å drive med. Jeg hadde prøvd litt av hvert. Før 2002 hadde jeg noen småjobber der jeg gikk med avisen, hadde en liten vaskejobb en periode og kjørte budbil. Jeg var påvirket av at jeg følte jeg hadde kastet bort tid på tull under økonomiutdannelse. Tid jeg skulle brukt til å fordype meg og studere rett og slett. Det hadde ikke noe med andre mennesker å gjøre. Jeg var ikke moden for studier og fokus var feil. Det å tenke systematisk, som mikro- og makro økonomi ofte handler om, likte jeg. Selv om jeg skulle studert mye mer så gikk disse fagene lettest for meg. Skulle jeg valgt i dag, om jeg kunne gått tilbake i tid og gjort valget på nytt ville jeg nok valgt et annet studiested av personlige grunner. Universitetet var topp det, med flinke og hyggelige forelesere, og kjent for å være et veldig bra universitet. Det var også hyggelige studenter der så det hadde heller ikke noe med det å gjøre.

Jeg fikk en leilighet forut for år 2000, fra en generøs mor og solgte den og vurderte blant annet å flytte til Bergen og bosette meg og ta meg jobb der. Jeg prøvde det men på grunn av omstendigheter flyttet jeg tilbake til Oslo noen måneder etter. Jeg leide en leilighet der, i Kverhusveien i Ytre Laksevåg, og var både og så på leilighet med tanke på å kjøpe og snakket med en arbeidsgiver om jobb. Jeg fikk positive singaler derfra men det ble som nevnt til at jeg flyttet tilbake til Oslo. Penger jeg fikk fra salget av leiligheten ga meg økonomi til å klare meg i en fase.

Det var ytre påvirkninger som medvirket til at jeg tenkte på å bosette meg i Bergen.

Da jeg flyttet dit var det for å komme meg litt vekk, og det var også grunnen til at jeg endret etternavn et par år som jeg senere endret tilbake til mitt slektsnavn Borge.
Rekkefølgen på navnet mitt ble en litt annen, bare fordi jeg alltid har brukt Christian. Det var naturlig å sette det først. Det var ingen annen grunn til det.

Uenigheten mellom min fetter og meg, og min mors innleggelser fra tid til annen, og forhold rundt det, påvirket meg nok også i perioder.

Det er nok en kombinasjon av årsaker, som jeg ikke skal skylde på noen for, for at jeg jeg ikke har hatt noen “karriere”, det vil si vært i en bestemt jobb over mer enn et par år. Jeg vil kanskje si at karrieren min startet med systemet jeg arbeidet med i perioden 2005-2011 men stoppet opp igjen av spesielle årsaker som jeg har vært inne på.

Jeg fant nok min vei først da jeg begynte arbeidet med det, og det kommer jeg ikke til å stoppe med.

Ikke feilfri nei

Jeg har aldri påstått at jeg er feilfri og skal jeg være selvgranskende kan jeg sikkert komme på flere situasjoner som jeg skulle håndtert noe på en litt annen måte. Og da er det naturlig å ta selvkritikk for det.

Det handler kanskje da om menneskelig svakhet i en selv og og ikke om ond vilje mener jeg for min del. Noen ganger har det handlet om valg som andre har tatt, og om omstendigheter og tilfeldigheter utenfor min kontroll.

I møte med utfordringer i livet har man oftest valgmuligheter i forhold til å løse utfordringer man møter. Jeg har aldri tatt valg som verken har fått, eller har hatt til hensikt, å få mennesker drept for eksempel.

Og heller ikke for å få satt mennesker i fengsel. Politianmeldelser jeg har innleverte har normalt handlet om å si fra når jeg mener noen har gått for langt. Å ta stilling til hvordan slike anmeldelser skal håndteres er jo ikke min oppgave.

Før jeg fortsetter må det være klart at Noka Securities og Nokas var to uavhengige selskaper som ikke hadde noe med hverandre å gjøre.

Jeg hadde en sommerjobb hos Noka Securities en sommer for mange år siden. Selskapet gikk senere konkurs og mine handlinger kunne selvfølgelig aldri knyttes til de valg som ble tatt som førte til konkursen. Før jeg fortsetter å utdype det vil jeg understreke at jeg har respekt for daglig leder der uavhengig av det som skjedde.

Det er jo også ofte sånn at man føler for å gi noe tilbake til mennesker som gjør noe positivt for en. Men med de utfordringene jeg har hatt de siste årene har jeg rett og slett ikke hatt kapasitet til å håndtere noe utover det jeg selv har hatt av utfordringer.

I denne sommerjobben så ble jeg satt en periode til å kontrollere sikkerhet for utenlandske opsjoner, og jeg forhørte meg hele veien om det jeg gjorde var riktig. Både med daglig leder og andre. Jeg gjorde akkurat som jeg ble fortalt.

Jeg mener man skal ta ansvar for de valgene man tar selv. Når jeg ser tilbake på det som har foregått rundt meg etter 2011 så tilgir jeg andre for de feilene de har gjort i forhold til meg men jeg har ikke ansvar for handlingene deres. Mine egne handlinger har jeg ansvar for, og de skal jeg som nevnt være selvkritisk til når det gjelder feil jeg har gjort selv. Som nevnt, perfekt er jeg ikke.

Om det var slik at Noka Securities fikk likviditetsproblemer så kunne vel det vært løst på flere måter. Om det handlet om manglende innbetaling fra enkeltkunder en dag eller to, da hadde man tatt en telefon til kundene og førhørt seg om hvor betalingen ble av. Man hadde søkt forklaringer og rettet det opp.

Banker skulle ikke hatt noe problem med å stille opp med støtte et par dager, og det skulle heller ikke være noe problem å søke kapitaltilførsel fra utenforstående (det var jo også mange som jobbet hos Noka Securiries som det hadde gått an å snakke med vil jeg mene), og daglig leder hadde slik jeg kan huske det et godt navn i bransjen.

Så det at selskapet gikk i oppløsning hadde ikke noe med meg å gjøre.

Når dette er sagt, egne handlinger har jeg ansvar for. Egne svakheter skal jeg være ærlig om og ydmyk i forhold til. Verken Nokas konkurs, andres handlinger forut for 22. juli, eller den 22. juli i forbindelse med terrrorhendelsen har handlet om valg tatt av meg.

Det som skjedde i forbindelse med Noka konkursen var jo blant annet at loven ble brutt, såvidt jeg kan huske, i forhold til nettopp manglende sikkerhet for opsjoner. Jeg brøt ikke noen lov der. Jeg gjorde som nevnt alt jeg ble fortalt jeg skulle gjøre i forhold til kontroll av sikkerhet.

Som nevnt noen feil har også jeg gjort siden 2011 og det beklager jeg. Men, en konsekvens av andres feil som har fått helt urimelige konsekvenser for meg.

Helt dum og blind er jeg ikke men det er mye jeg ikke vet. Det forstår jeg jo.

Er det riktig å bortforklare egne feil med andres feil? Jeg tror det kan være mulig å forstå en handling om man ser på det som skjedde forut for en handling, men egne handlinger og valg har man selv har ansvar for. Det som gjør det noe spesielt i forhold til handlingene mine etter mai 2011, er at med unntak av epost og et par tweets i 2015 som kan kritiseres så handler alt om lovlige handlinger som er en konsekvens av lovbrudd begått mot meg. Om man forholder seg til det mennesker normalt anser for å være lover i Norge.

Når det gjaldt Noka så hadde jo jeg aldri noen agenda mot daglig leder. Tvert i mot. Men om konkurrentene eller andre kan ha hatt en agenda mot ham, det er mulig.

Når det gjelder det som har foregått spesielt etter 22. juli så føles det nesten som om det har vært en stor norsk familiekrangel, der det norske folk har vært familien. Kanskje en krangel der også noen utlendinger har vært involvert. Som kan ha gått på liv og helse løs.

Og det er kanskje ikke så rart men på et eller annet tidspunkt må noen kanskje si stopp.

Selv om jeg ikke har hatt noe ansvar for noen alvorlig hendelse mener jeg allikevel å ha vært berørt av det. Noen har ødelagt flere muligheter for meg etter mai 2011.

Man hva annet kan man gjøre enn å samle seg, tilgi og gjøre det beste ut av det som er og det som kommer? Hevn er ihvertfall ikke i min verden noe alternativ selv om jeg kan irritere meg over det som har vært fra tid til annen. Det handler da spesielt om «omveier» jeg må ta eller ekstra arbeide som en konsekvens av andres feil. Da konfronteres man jo med konsekvensene det har fått for en selv. De som har stått bak noe av det det bør kanskje ta til vettet, for feil som har vært gjort kan komme til å slå tilbake på dem.

Om krefter bak er sterke og mektige nok kan desverre tiden medvirke til å manipulere historier på måter som tjener en eller annen part – desverre uavhengig av faktiske hendelser. Tiden leger sår ja, det er en annen side av det, det kan være lettere å se noe klarere etter mange år men samtidig kan det virke motsatt.

Er det nok kapital og makt bak kan hendelser og bevis faktisk være manipulert og fabrikkert. Jo lenger tid som går fra en hendelse skjer – jo lenger avstand får man til hendelsen og hva mennesker tenkte og holdt på med i tiden forut for og rundt en hendelse. Som kan være viktig informasjon med tanke på å forstå hendelsesforløp og ansvar. Det er et sterkt argument for at det kanskje bør være foreldelsesfrist i saker, eller i hvertfall i det minste at kravet til bevis styrkes med tiden eller at innrømmelse er avgjørende for dom etter veldig mange år.

Bevis bør legges frem raskt for å få avklart hva noe er.

Med tiden kan mennesker og bevis manipuleres, vitner kan dø osv.

Når det gjelder det som har foregått siden 2011 så har jeg forberedt flere politianmeldelser de siste månedene, utover de jeg har innlevert. Som blant annet omhandler heleri av av mine private data. Det er flere parter jeg kan anmelde men jeg avventer. Jeg mener noen kanskje bør få mulighet til å beklage. Men hvor lang tid jeg skal gi dem avhenger nok av deres egne handlinger fremover.

Både i lang tid før 22. juli, den 22. juli og i lang tid etter var fokuset mitt på prosjektet mitt. Jeg forstod ikke truslene jeg mener jeg var utsatt for og personforfølgelsen irriterte. Kanskje jeg var urettferdig i noen av mistankene om hvem jeg mistenkte stod bak, og det kom nok til uttrykk noen vrangforestillinger rundt det. Jeg visste jo ikke.

Den eneste måten jeg kunne avreagere på, sånn som jeg selv så det den gang, var å skrive privat og uttrykke tanker privat. Det handlet aldri om å dele med noen det jeg da tenker på. Om man kan kalle noe av det jeg da sa eller skrev i min private sfære uten andre tilstede, som jeg ikke delta med noen, for “sykt” så handlet det aldri om planlegging av ulovlige handlinger men om å forstå kriminalitet og terrorisme ut fra følelser jeg fikk. Jeg vil kalle det fiksjon.

Det var helt utelukket å vurdere å ramme noen fysisk på noen som helst måte. Derfor mener jeg den delen av det aldri handlet om sykdom. Det handlet aldri om sinne som ville ført til slike handlinger. Som jeg har vært åpen om før kjøpte jeg en bok i den forbindelse.

At noen fanget opp tastetrykkene ante jeg ikke, og jeg ante ikke hvem. Det slo meg overhode ikke at noen ville være villige til å bruke dataene det gjelder på måten det har vært brukt det på. Det er helt ufattelig og sykt.

Hadde jeg delt slike data med andre hadde det vært noe annet, men på den annen side så mener jeg sunn fornuft og en normal forståelse for hva man gjør og ikke gjør skulle fått noen til å våkne. Dette skulle vært stoppet før 2011. Problemet var aldri at jeg tastet.

At noen med motiv i arbeidet mitt har misbrukt data som de har gjort er helt utenomvirkelig rett og slett.

Jeg truet ingen, var aldri noen fysiske trussel mot noen verken i denne perioden eller etter. Ellers har jeg utdypet dette mange ganger tidligere både på bloggen min og i videoer med litt forskjellige ord men samme hoveforklaring. Noe handlet som nevnt om å prøve å bruke egne følelser i søken etter forståelse. Det er sannheten. Det var bare tilfeldige tastetrykk, som luft man puster ut. Helt ubetydelig for meg. Lovens rammer er helt naturlig å forholde seg til for meg, og det har de alltid vært. Det vet de som kjenner meg.

Var jeg den eneste som tenkte i spesielle baner etter 22. juli? Jeg tror ikke det. Desverre for de som har hatt motstridende interesser enn meg, alt det som skjedde i forbindelse med 22. juli er forårsaket av andre enn meg.

Om jeg har hatt noen som helst rolle i det som har vært har det vært som offer for tyveri og heleri. Hadde jeg fått noe som helst nyss om det som skulle skje den 22. juli, før det skjedde, hadde jeg selvfølgelig forsøkt stoppe det med en eneste gang.

Alle som hadde kontakt med meg i 2011, og som har hatt kontakt med meg både før og etter, vet at jeg aldri har hatt noe med verken med Breivik eller 22. juli å gjøre.

Jeg lurer på om 22. juli kan ha vært et angrep også på min familie og slekt med motiv i prosjektet mitt, der noen kan ha prøvd å få det til å se ut som om har hatt noe med det å gjøre med samme motiv. For å skape splid og gjøre det vanskeligere for meg å ta det videre.

Jeg lurer også på om noen kan ha blitt lurt eller manipulert til å dele ut mine private data i et narrespill i forsøk på å få de til å tro de har medvirket til 22. juli.

Kanskje også mennesker i familie og slekt har vært forsøkt manipulert i denne sammenheng.

Det er roten til problemene som må røskes opp. Verken meg, slekten eller familien min.

Politikk

Jeg har aldri vært spesielt aktiv i politikk men etter opplevelser siden 2011 har jeg av helt naturlige årsaker blitt tvunget til å tenke på sider ved samfunnet som ikke bra.

Jeg har sett mange systemsvakheter som ingen politikere har tatt tak i.

Men fokuset mitt fremover er jobbskapende aktiviteter, som å arbeide med prosjektene mine.

Litt om slekt

Slekten min på farsiden er fra Stabekk i Bærum, der mine besteforeldre i flere år drev en jernvareforretning som i dag er en interiørforretning som i dag fremdeles drives av slekt. Forretningsbygget ved Stabekk stasjon (det store mursteinsbygget) ble i sin tid bygget av min oldefar og har helt eller tildels vært i slektens eie siden den gang.

Mine besteforeldre på morsiden hadde og drev et rederi i flere år som min mormor arvet etter mine oldeforeldre som min oldefar arvet fra mine tippoldeforeldre. Det var stort i norsk målestokk under min tippoldefar, det ble så delt opp under ham i flere rederier til flere søsken. Meningen var først at mine foreldre skulle overta og drive familierederiet videre etter mine besteforeldre, og de gjorde til dels også det noen år under mine besteforeldre. I forbindelse med at rederiet flagget ut til Hong Kong flyttet mine søsken og jeg dit med mine foreldre som små, og jeg gikk både på norsk og engelsk skole det halve året vi bodde der før vi flyttet tilbake til Norge.

Endringer førte til at en tante og onkel overtok og drev det videre i en del år før det ble oppløst for 15-20 år siden. Det er ikke noe særlig å si om det utover det. Såvidt jeg vet oppstod det ikke noe uvennskap som en konsekvens av det i nær slekt.

Mine besteforeldre hadde også en stor gård i Hedmark som eies og drives av min onkel, fetter og deres familier, som ble kjøpt av min bestefars foreldre for rundt 100 år siden. Min ene oldemor var såvidt jeg vet datter av eier av Tidemanstobakks fabrikk (jeg har aldri hatt noen relasjon til Andresen slekten utover denne slektningen). Jeg bodde noen måneder på denne gården og gikk på skole i området. Jeg var vel 8-9 år den gang.

Det har aldri vært noen såre følelser rundt forskjeller i slekt fra min side. Noen refleksjoner av og til ja, og litt øyeblikksirritasjon noen ganger om jeg tenker tilbake men ikke noe utover det. Aldri noen dyptstikkende følelser om forskjeller i slekt. Det eneste av betydning har jeg allerede vært inne på i en annen sammenheng, og det la jeg bak meg for veldig mange år siden.

Ellers er en av mine tipp-oldefedre kjent som rådhusets far (ikke grunnlegger som jeg en gang forvekslet det med), en oldefar var leder for organisasjonskomiteen under de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952 og en annen oldefar vant sølvmedalje i feltritt en gang under de olympiske leker. Slekten min har lange tradisjoner innen idrett i Østfold og det har til dels inspirert meg i prosjektet jeg jobbet med i perioden 2005-2011.

En annen av mine forfedre drev innen avfallshåndtering.

Så jeg har litt av hvert å slekte på og jeg har utallige søsken, fettere, kusiner, tremeninger osv., der mange selvfølgelig kan kjenne seg igjen i noe av dette når det gjelder slektshistorie.

By | 20 September, 2017 |