Home » Other » Dette tror jeg skjedde – Del 6

Dette tror jeg skjedde – Del 6

Del 1

Når man leser private data må man skille mellom meningen bak ordene og ordene, og skal man ta stilling til om ord er sykdom eller ikke må man forstå hva som var årsaken til at det som ble skrevet ble skrevet.

Kombinasjonen av følelser jeg fikk som en konsekvens av forhold jeg her vil komme inn på påvirket mine private tastetrykk fra tid til annen.

I 2011 var jeg ganske opptatt av å pusse opp leiligheten min og prosjektet mitt. Det gjorde at jeg ikke hadde så mye kontakt med familie og slekt over en periode på noen måneder. Jeg ble heller ikke med på noen felles utenlandsferier med min far og felles familie etter at min mor gikk bort i 2007 fordi jeg arbeidet med idrettsprosjektet mitt.

Jeg utsatte mye på grunn av arbeidet med det. Jeg ville ha prototypen og utsikt til inntekt i boks før jeg brukte tid på sånt. Tanken min var at da ville ting falle på plass, også et forhold når jeg følte tiden var inne.
Jeg tror det å ha et arbeide er viktig for de fleste menn i et forhold. Det styrker en rett og slett og åpner flere muligheter.

Jeg hadde opplevd en type stalking i tiden jeg bodde på Rykkinn i et par år etter 2005 frem til mai 2011, og da trolig som en konsekvens av at noen stjal mine private data. Nøyaktig når det begynte husker jeg ikke men det var nok etter 2007. Det begrenset seg den gang til yngre menn som møtte opp ved caféer jeg satt og rett og slett satt seg på måter for å forstyrre eller plage. Det var ikke veldig alvorlig og gjorde ikke noen fysisk skade men det var målrettet og det irriterte, fordi det var hensikten deres.

Jeg lurte på om en slektning kunne ha noe med det å gjøre etter hendelser som gikk mer enn 5-10 år tilbake i tid, og kontaktet til og med en advokat i forbindelse med at jeg vurderte å ta tak i en gammel sak, men slo det raskt fra meg etter kontakt med advokaten. Mistanken min gikk i feil retning.

Det som foregikk var lokalt og hadde ikke noe med ham å gjøre. Det er jeg helt sikker på.

I kommunikasjon med min far, det kan ha vært både før og etter 2009, stilte han seg uforstående til at denne personforfølgelsen skjedde eller hadde skjedd noen gang. For ham var det mer naturlig å trekke paralell til min mors innleggelser i psykiatrien, og det er kanskje ikke så rart. Men det var jo feil. Dette skjedde og hadde skjedd.

Det fikk meg til å undres noen øyeblikk om han kunne ha hatt noe med noe av det å gjøre. Jeg spurte meg også hvorfor skulle han ha noe med det å gjøre. At jeg overhode tenkte i retning av ham var helt feil. Han er en snill person som aldri ville iverksette noe sånt. Jeg løp litt løpsk i denne skrivetenkingen rundt hva som kunne være årsaken, men jeg var på ingen måte psykotisk eller syk da jeg skrev det jeg skrev, utover det at jeg slet med å forstå hvem som stod bak det. Det jeg skrev privat handlet ofte bare om en slags lek med tanker. Jeg hadde det bra, men de gangene jeg opplevde stalking irriterte det, og det påvirket mine private tastetrykk i etterkant.

Når man utsettes for personforfølgelse er DET, etter erfaringer jeg har gjort meg, naturlig å lure på hvorfor det skjer. Er det grunn til å tenke ens liv er i fare? Har man grunn til å bekymre seg også for mennesker i familie og andre som står en nær? Bør en begrense kontakt med noen for å beskytte dem?

Når noe slikt skjer er det min erfaring at det ikke er unaturlig å tenke sånn.

Samtidig var det forvirrende fordi de som stod meg nær ikke forstod, og hvordan kunne de det..? Det er ikke noe rart de hadde problem med å forstå. Men det tenker man ikke selv i situasjonen. Fornektelse gjorde at jeg reagerte instinktivt med å lure på «kan de være kjent med det som foregår rundt meg?» Hadde de noe med trusselen jeg opplevde å gjøre?

Blir man ikke trodd i en slik sammenheng er det jo naturlig å lure på årsaken. Og det er irriterende. Men det stopper jo der. Jeg går ikke rundt og er hevngjerrig for noe sånt.

Om man utsettes for personforfølgelse kan det oppstå vrangforestillinger, spesielt om det kan være flere forklaringer på at det foregår. Fordi mistanker da går i flere retninger, mens bare en part normalt er skyldig. Det å mistenke noen som er uskyldig i det er jo da en vrangforestilling.

Da dette foregikk på Snarøya, og egentlig i tiden før, så var det sånn for meg. Noen trakk helt klart i tråder på grunnlag av datatyveriet. Jeg lurte på hvorfor det skjedde og hvem som stod bak. Det kom også til uttrykk i det jeg skrev privat. Når noe sånt skjer så blir man mer spørrende til andre hendelser. Det oppstår lettere andre vrangforestillinger som en konsekvens, fordi det er da blir mer naturlig å begynne å stille spørsmål ved hendelser.

Det at andre fikk tak i det jeg skrev privat og misbrukte det, som så påvirket tastetrykkende mine i etterkant, skapte så trolig usikkerhet hos andre. Men ingen hadde grunn til å være usikker på meg. Jeg var utelukkende opptatt av arbeidet mitt. Men det var åpenbart andre og, men på en litt annen måte..

Del 2

Etter innleveringen av patentsøknaden min i slutten av april 2011 mener jeg personforefølgelsen ble mer alvorlig. Og det er heller ikke så rart, fordi patentsøknaden min var et åpenbart motiv for andre.

-Livet mitt var i fare i mer enn 2 måneder før 22. juli, av årsakene jeg nevner, så skal det ikke veldig mye til for å forstå at jeg var livredd, og hadde grunn til det en ganske lang periode etter mai 2011. Naboen min antydet jeg hadde kort tid igjen å leve og lederen for det pakistanske selskapet mumlet kan ikke du bare dø samme sommer..

En rumensk dame spurte meg også den sommeren «hvordan kan du tenke deg å dø?..»

Dette er ikke noe jeg finner på. Det skjedde.

Jeg forstod jo ikke hvorfor det var slik, men jeg ser ikke bort fra at livet mitt var i fare fordi noen ønsket å legge lokk på informasjon jeg formidler i disse videoene, med motiv i prosjektet mitt eller i forbindelse med 22. juli.

Jeg forstod ikke hva som hadde foregått. Det tok tid før jeg resonnerte meg frem til det, og selv om jeg forstod arbeidet mitt kunne ha høy verdi undervurderte nok selv jeg verdien. Sommeren 2011 hadde jeg som nevnt en økende mistanke om at noen har hatt tilgang til mine private tastetrykk på en eller annen måte fra årene før.

På noen tidspunkt etter 22. juli 2011 meldte det seg også noen marerittaktige tanker i meg.

-Å miste noen og få sorgfølelse knyttet til 22. juli er en ting og ille, men å være i familie med noen som gjør noe sånt som Breivik gjorde, eller deltar i en slik handling, det er ille på en helt annen måte. I forbindelse med noen av minnene jeg fikk etter 2011 så meldte det seg en angst hos meg for at noen som stod meg nær hadde hatt noe med Breiviks handlinger å gjøre.

Det var vrangforestillinger for ingen av de som står meg nær har hatt noe med 22. juli å gjøre. Det er jeg helt sikker på.

Min mor gikk bort i 2007 og det er for lenge siden, og jeg vet at ingen av de andre som står meg nær har hatt noe med Breivik eller hendelsen å gjøre.

Jeg visste den gangen at mistanken min kunne være feil så det handlet ikke om sykdom. Sykdommen er måten andre har tatt seg friheter til å misbruke mine data på forskjellige måter.

Ja jeg har opplevd litt av hvert i livet, og er ikke perfekt. Jeg har både vært på kaninjakt i Skottland, gjort noen få rampestreker som barn/ungdom og skrevet om nyretransplantasjon privat på Pcen min.., Men man blir verken terrorist eller kriminell av det..

Usikkerheten min, frykten min, og irritasjonen min som følge av personforfølgelsen, kom til uttrykk gjennom mine private tastetrykk. Det jeg skrev, som man kunne stilt spørsmål ved, var ikke naturlige tanker. Det ble til som en konsekvens av at jeg skrev.

Med tanke på at noen trolig har prøvd å skape en oppfatning av at det har vært sammenheng mellom mine private tastetrykk, som noen hadde fått tak i på en eller annen måte, og enkelte hendelser senere var det ikke rart at jeg tenkte sånn.

Del 3

Noe av det jeg skrev var helt klart snakk om irrasjonelle tanker og noen ganger vrangforestillinger som oppstod som en konsekvens av det jeg har vært inne på i tidligere videoer, men det var jeg jo klar over den gangen. Så det jeg skrev var bare en uttrykksmåte.

Ingen tok skade av mine private tastetrykk. Det var sånn jeg tenkte. Problemet var ikke tastetrykkene mine. Feilen var at prosjektet mitt ikke ble identifisert som motiv, og at lovbrudd som omhandlet tyveri og misbruk av mine data ikke ble håndtert av politi, og at det ikke var en viss åpenhet rundt hva som påvirket Breivik utover det som ble kjent gjennom media. Jeg har ikke fått noen bekreftelse på mistankene mine men jeg mener informasjon må ha vært holdt tilbake i saken.

Det er forskjell på det å ha tanker, det å skrivetenke og det å gjøre noe. Hvordan har jeg oppført meg overfor familie, slekt og andre i møte med dem over et langt liv? Jeg hadde sterk angst til tider ja i 2011, det vet de fleste jeg hadde kontakt med, men jeg var aldri noe aggresiv mot noen. Det har jeg så og si aldri vært i mitt liv. En lege skrev en gang jeg oppførte meg truende i min journal etter 2011 men det er bare tull. Jeg antydet jeg ville politianmelde. Ikke noe annet. Gjennom et langt liv er det alltid noen få små episoder som kunne kommenteres om det var behov for det men helt uten betydning i forbindelse med det som skjedde 22. juli.

Poenget med noe av det jeg skrev var ofte å prøve å forstå. Har jeg følelser i meg som kunne fått meg til å gjøre det ene og det andre? Det er spørsmål jeg av og til stilte meg, og som jeg skrev rundt av og til i perioden jeg var utsatt for stalking og følte meg truet. Det jeg opplevde provoserte og irriterte meg, og jeg brukte disse følelsene fra tid til annen til å uttrykke meg skriftlig mer grenseløst enn ellers, og det hang sammen med min søken etter forståelse på handlinger.

Jeg har jo også vært inne på forhold rundt naboen min på Rykkinn. Han snakket som nevnt om en koffert med penger etter Nokas ranet som han og en bekjent av ham fant for mange år siden. Dette er ikke oppspinn. Dette er sant. Det sa han. Og jeg lurer jo på om han kan ha hatt en tilknytning til parten som finansierte Breiviks operasjoner.

Jeg vil ikke si at det jeg har skrevet har handlet om galskap, fordi det aldri var snakk om noe jeg verken vurderte å gjøre eller oppfordre andre til å gjøre. Hadde det jeg skrev blitt delt av meg med andre – Da ville det kanskje være galskap. Men det har jeg aldri.

Det som er galskap er de lovbruddene som ble begått mot meg, at noen stjal og misbrukte mine private data over en lang periode. Det som skjedde 22. juli var også galskap sånn som jeg ser det, og antakelig også noen andre hendelser før og etter 22. juli. Og disse hendelsene påvirket også mine private tastetrykk fra tid til annen men men det begrenset seg til det for min del.

Kunne noen gjort sånn og sånn? Jeg resonnerte alltid følelsesmessig at «nei, sånn kunne ikke jeg gjort» og «slik ville jeg aldri oppfordre noen til å gjøre», men poenget med det jeg skrev privat var ikke selv å vurdere å gjøre eller ikke gjøre da jeg skrev noe av det jeg skrev, og heller ikke å oppfordre noen til å gjøre noe galt. Det har aldri handlet om det for min del. Jeg har verken hatt nettverk til å gjennomføre kriminelle handlinger eller terrorhandlinger eller ønske om å ødelegge min egen fremtid ved å delta i noen.

Om man gjør noe alvorlig galt risikerer man nettopp å ødelegge sitt liv, og man risikerer ikke bare det men også å ødelegge for andre. Og det er jo et mot-motiv i å gjøre noe. Jeg føler jeg har mange mot-motiv.

Del 4

Det var f.eks naturlig å skrivetenke rundt terrorisme i perioden jeg arbeidet med prosjektet mitt fordi de som programmerte prosjektet mitt satt i Pakistan, på grunn av krigen mot terrorisme og fordi amerikanerne av og til brukte droner mot mål der. Det regnet ikke droner men det ble av og til brukt droner i perioden 2005-2011 såvidt jeg kan huske. Etter 22. juli var det naturlig som følge av Breiviks handlinger å skrivetenke noe privat rundt terrorisme.

Jeg kjøpte også en bok som jeg har nevnt flere ganger før, årsaker til kriminalitet. Dette gjorde jeg sommeren 2011 og underbygger at jeg hadde et ønske om å forstå sånt bedre.., og det hang jo sammen med at jeg ikke forstod det som hadde foregått rundt meg.

Husk at jeg jobbet med problemløsning gjennom idrettsprosjektet mitt i 5-6 år. Det krevde kreativ tenking, og handlet om problemløsning. Ikke tilllærte kunnskaper men noe jeg rett og slett måtte tenke meg frem til selv. Det var noe annet enn det programmererne gjorde, som fikk betalt for jobben de gjorde. Jeg skrivetenkte en del i denne prosessen rundt litt av hvert.

Noen av følelsene som kom til uttrykk i det jeg skrev handlet om at jo fjernere noen stod meg jo mer usikker var jeg på dem, og jo større sjanse tenkte jeg for at de kunne ha noe med det som foregikk rundt meg i tiden etter mai 2011. De jeg kjente best var jeg tryggest på. Det var en naturlig måte å tenke på men det hjalp lite.

Forklaringen var selvfølgelig prosjektet mitt.

Jeg visste jo at noe av det jeg skrev var irrasjonelt. Jeg forstod rett og slett ikke hva som foregikk. Og ja noe av det jeg skrev privat, selv om det var privat, ville jeg kunne sagt selv den gang at dette står jeg ikke for. Men det handlet om privat skriving. Det er lov til å skrive mer eller mindre hva som helst så lenge det ikke handler om planlegging av lovbrudd. Når man skrivetenker kan det handle om en påstand, som ikke sier noe om varigheten. Mener man det samme etter 1 eller 5 sekunder? Det er ikke sikkert. Og det er poenget mitt. Det er jo egentlig det samme som å skrive noe man senere velger å slette eller forkaste. Det er ingen forskjell på det.

Alt jeg skrev som omhandlet terrorisme og kriminalitet var fiktivt i forsøk på å forstå. Det mener jeg også kom til uttrykk. Derfor handlet ikke det jeg skrev om at jeg var gal eller psykotisk.

Ja, om noe av det jeg skrev hadde vært tenkt omsatt til virkelige handlinger, da hadde jeg vært gal. Men det var aldri tanken bak noe av det jeg skrev. Jeg skrev for eksempel at det jeg skrev aldri måtte brukes som handlingsgrunnlag av noen da jeg bodde i Pelvikveien på Snarøya etter 2011, fordi jeg mistenkte at mine data fra årene før hadde endt opp på avveie.

Men det forandrer ikke det at noen fikk tak i det og misbrukte det videre.

Del 5

Mye av det jeg skrev privat ble til fordi jeg skrev.

Å sitte og unnskylde noe man har skrevet privat, som andre har stjålet og delt ut, det føles ikke riktig å måtte det. Det er jo sinnsykt at det skulle være nødvendig. Det føles nesten mer meningsløst enn å sitte og unnskylde noe man tenker, fordi det skrevne ord ikke trenger å ha noe med realiteter å gjøre.

Du sitter foran en PC og åpner et tekstbehandlingsprogram. Tenk at du skal prøve å forstå en tyv. Kunne du ranet en butikk..? Hva skulle til for at du skulle rane en butikk? Kunne du overhode gjort det? Du vet selv at det du skriver er fiktivt. Dette er ikke noe du vurderer å gjøre på noen som helst måte, men du tenker mens du skriver. Du avslutter tanken og skrivingen. Årsaken til at du skriver er ikke fordi du vurderer å gjøre det. Du er bare tenkende og søker forståelse.

Men Om noen så fikk tak i det du skrev.. Om det du skrev var detaljert så kunne en part som ønsket å ramme deg i teorien misbrukt det du skrev og brukt det som handlingsgrunnlag? Men hvor sannsynlig er det at noe sånt skjer?

Skal noe sånt skje må det være et sterkt motiv, og der kommer prosjektet mitt inn i bildet.

For meg var det som skjedde 22. juli en nyhetshendelse. Jeg var følelsesmessig distansert til det som skjedde og hadde mer enn nok problemer med å forstå det som foregikk rundt meg selv. Hadde jeg kjent noen som gikk bort den 22. juli, eller som var direkte berørt hadde saken vært en annen men det gjorde jeg ikke. For meg var hendelsen som en hvilken som helst annen alvorlig hendelse i Norge der man ser at dette er galt, men der man selv ikke er berørt. Det var sånn jeg følte. Jeg ante ingen kobling til prosjektet mitt den 22. juli og i ganske lang tid etter. Når jeg tenker tilbake gjorde usikkerheten rundt meg, som jeg har vært inne på at jeg ikke hadde kapasitet til å delta i for eksempel minnemarkeringer og legge ned blomster som veldig mange gjorde. Men trenger jo ikke være direkte berørt for å gjøre sånt.

Men om noe så har minnene jeg har fått gjort meg mer bevisst på at det er riktig å unngå begivenheter i 22. juli sammenheng inntil det er klart hva som skjedde forut for 22. juli. Jeg vet jo ikke utover det jeg selv har opplevd.

Med tiden aner at jeg at noe skurrer i saken og jeg aner at prosjektet mitt kan ha vært et bakenforliggende motiv. Jeg vil ikke si jeg kjente Breiviks mor men jeg visste hvem hun var. Det er riktig å si.

Del 6

Fokuset mitt gikk i retning av det normale i 2011 og jeg var fra tid til annen plaget av personforfølgelse, som irriterte og ga meg angst. Jeg håpet personforfølgelsen skulle stoppe etter flyttinger men det gjorde den ikke. Som i dag er lett å se var en konsekvens av datatyveriet, og noens ønske om å ta over prosjektet mitt. Det ga meg helt klart reaksjoner jeg ellers ikke ville hatt, og irritasjonen min gikk i litt forskjellige retninger. Jeg lurte jo på hvem som stod bak. Husk at jeg hadde levd på flukt i 2 måneder. Jeg flyttet jo fra Rykkinn av en helt spesiell grunn. Naboen min.

Når man er i en sånn situasjon er andres problemer i mindre fokus enn ellers.

Jeg skjønte som alle andre at 22. juli var ille, og hendelsen var like virkelighetsfjern for meg som for alle andre enn Breivik og de som medvirket, og selvfølgelig for de andre som var mer direkte berørt av hendelsen.

Jeg advarte media mot ikke å omtale prosjektet mitt flere ganger, og jeg lurer på om jeg gjorde det allerede i 2012 eller 2013.

Jeg tror så og si alle nordmenn hadde tanker rundt det som skjedde, 22. juli selv om de ikke hadde noe med hendelsen å gjøre.

Det som foregikk rundt meg ble ikke stoppet av politi og jeg hadde ikke gjort noe som helst galt. Jeg ble bare irritert av at personforfølgelsen fortsatte over sommeren 2011.

Da jeg bodde på Stabekk i tiden rundt 22. juli var det også en bombetrussel eller politiaksjon på et tidspunkt ved et busstopp ikke langt unna. Hadde det noen sammenheng med 22. juli?

Om noen går etter meg gjør de det kun på grunn av idrettsprosjektet mitt. Som er årsaken til at problemene oppstod, slik jeg ser det. Det er motivet. Uten det hadde for eksempel aldri mine private data blitt stjålet.

Noe av det jeg skrev privat var litt utenomvirkelige sekundtanker som ble tastet «dersom noen hadde hatt noe med 22. juli å gjøre».. og det hadde ikke noe med virkeligheten å gjøre. Det var fiktivt. Og det var også slik jeg tenkte da jeg skrev.. Det var bare en uttrykksmåte. Og det var privat. Ingen andre skulle lest det.

Jeg husket noe mer av det jeg hadde skrevet privat etterhvert som tiden gikk etter 22. juli. Og noen av minnene fikk meg til å undres. Og vi snakker jo da om private tastetrykk opptil flere år forut for 22. juli. Jeg kontaktet politi ikke så veldig lenge etter 22. juli rett og slett fordi jeg følte det var riktig å gjøre. Det jeg husket begrenset seg til private tastetrykk som på ingen måte trengte å ha noe med det som skjedde å gjøre. Med månedene husket jeg noe mer men det var ikke selvsagt at det var noen sammenheng. I 2012 tok jeg blant annet kontakt med en journalist i Aftenposten og formidlet noe informasjon til ham, ikke fordi jeg hadde lyst men fordi jeg følte meg forpliktet til å si fra.

Del 7

Frykten for å bli trukket inn i en slik sak som uskyldig var der selvfølgelig, når man bare hadde hatt fokus på arbeide, og det ga meg nok noen irrasjonelle følelser og jeg skrivetenkte også noe rundt det. Koblingen var ikke åpenbar den gang. Til det husket jeg rett og slett ikke nok, og ingen har jo bekreftet mistanken min..I en slik sak ville det vært naturlig om man også ble kontaktet av politi om det var noen sammenheng. Jeg tenkte ikke sånn men det at jeg ikke ble kontaktet tyder jo på at dette var like fjernt fra vanlig politi som det var for meg. Det var sånn jeg tolket det. Saken var for alvorlig til at man kan legge lokk på betydningsfull informasjon. Det er sunn fornuft.

Det som fremkom i media under rettssaken ga meg ingen klare påminnelser såvidt jeg kan huske. Det hadde sammenheng med at avstanden til Breiviks handlinger og min virkelighet var så stor. Det var for fjernt for meg det som skjedde. Så jeg har nok trengt lenger tid til å bli sikrere i min sak, og jeg har trengt påminnelser fra media for å huske en del av det jeg har husket.

Men jeg liker ikke måten media har oppført seg på for de har begått lovbrudd i måten de har gjort dette på. Og jeg tenker da spesielt på enkelte nettaviser. Og det er noe som skurrer, for det skulle vært gjort på en annen måte om de som står bak hadde hatt sitt på det rene. Det er parten de har fått det fra som har skapt problemer i dette og som er skyldig.

Så til noe annet jeg skrev privat på min pc:

Og jeg nevner dette bare fordi jeg tror noen også har hengt seg opp i det.. Som mye annet.. En person sa ved en anledning han var velutstyrt.. Dette er jo nesten litt til å smile av..

Sånt kan bli sagt i mange forskjellige sammenhenger, uten at det har noe med seksuell legning eller bevis å gjøre. Det var tilfeldig snakk på et utested etter noen øl, ikke noe annet. Jeg har aldri hatt seksuell kontakt med noen mann og har ingen planer om det.

Del 8

Det jeg skrev privat handlet av og til om kreative øyeblikkstanker som oppstod som følge av at jeg skrev.. Der jeg lekte meg litt med tankene om «hva om?» Konfrontert med dette problemet hvordan takle det..?

Dette var egentlig bare litt tilfeldige tanker jeg gjorde meg i øyeblikket, nettopp øyeblikkstanker. Ikke noe jeg trodde skulle bli brukt på måten det senere faktisk ble brukt på av andre. Jeg hadde ikke kontakt med politi eller etteretning for eksempel som hjalp meg i 2011 utover at jeg hadde noe kontakt med politi i forbindelse med anmeldelsen jeg innleverte. Heller ikke noe kriminelt nettverk. Sannheten er jo at om noen hadde kontaktet meg om hva som faktisk hadde skjedd.. Lagt data foran meg. Jeg vet jo fremdeles ikke hvordan det så ut. Da ville spørsmålet mitt med en gang vært.. «Hvor har de fått det fra..?» Dette har jeg aldri delt med noen. Kanskje ikke en gang skrevet dersom det var omskrevet men basert på private data fra meg..

Hadde data blitt lagt på bordet mener jeg irrasjonell frykt kunne blitt erstattet med fakta. Riktig part ville kunne blitt holdt ansvarlig. Hva som faktisk skjedde ville blitt klart. Jeg hadde ikke noe ansvar der. Og det er kanskje den store feilen som er gjort sånn som jeg ser det. Noen har misbrukt mine data for å oppnå noe selv. Det er vel det som handler om sykdom i dette. Ikke at jeg var livredd og har vært utsatt for andres lovbrudd.

Ja.. Det var nok noe av det jeg skrivetenkte som var irrasjonelt som jeg aldri ville skrevet om jeg visste andre skulle lese og bruke det, og absolutt ikke med vissheten om måten det ville bli brukt på. Men poenget er at det var ikke meg som var problemet. Problemet var ikke at jeg var livredd og skrev litt rart og meningsløst fra tid til annen den gang.

Man iverksetter ikke alvorlige lovbrudd mot mennesker i blinde. På Snarøya visste jeg jo for eksempel ikke hvem som hadde hatt tilgang til mine private data, og om det var snakk om omskrevne data eller ikke selv om jeg hadde noen mistanker.

Det skal ikke så mye til for å forstå: Jeg har aldri skrevet noe privat i word for at andre skal dele det. Det jeg ønsker å dele deler jeg selv. Så problemene i dette er skapt av andre enn meg.

På Snarøya gikk jeg også til innkjøp av en PC som var offline hele tiden. Hvordan har noen hentet ut data fra den?

Del 9

Dette handler nok stort sett om at andre har vært fanget i Breiviks psykose, og ikke om at jeg har vært psykotisk. Hadde jeg selv delt noe av det jeg skrev privat før 2015, som er data noen har hengt seg opp, ja da hadde jeg kanskje vært psykotisk. Men det var aldri snakk om det. Ja jeg ble innlagt i 2015 som en konsekvens av andres manipulasjon og provokasjoner men dette handler i realiteten om andres sykdom og lovbrudd.

Noen av de som har fått tak i noe av det jeg har skrevet privat har bevisst brukt det i forsøk på å få det til å se ut som om jeg har hatt noe med enkelte hendelser å gjøre. Jeg forstod ikke faren for at det kunne skje før for noen år siden.

Dette handler om andres vrangforestillinger. Ikke mine. Jeg har også hatt noen vrangforestillinger før jeg ble tvangsinnlagt i 2015 men alt en konsekvens av andres lovbrudd.

Når jeg har skrevet privat har det av og til bare handlet om å reflektere. Å tenke.

Kanskje handler det det å skrivetenke privat noe om kroppsspråk fordi det som kommer til uttrykk skjer på en annen måte enn når man snakker. Det skrevne ord har ingen begrensninger med mindre det er lover som regulerer det man kan og ikke kan skrive, og det har det heller ikke vært når jeg har skrevet noe av det jeg har skrevet. I den virkelige verden, når man går ut av døren, har man alltid med seg hodet. Det trenger man ikke på samme måte når man taster privat på en PC. uten lover som regulerer det som kan skrives.

Etter at jeg skrev noe av det jeg skrev har det kommet lover som sier man ikke kan planlegge lovbrudd,

men mine tastetrykk handlet aldri om planlegging av lovbrudd eller terrorisme. Det er klart at om man skriver noe som er detaljert nok, som noen stjeler og prøver å få til å se ut som planer, så ville det kunne blitt stilt spørsmål om det var planer.

Hvor detaljert fremstår det som er skrevet med tanke på å gjennomføre et lovbrudd?

Hvor sannsynlig er det at noen planlegger alvorlige lovbrudd på en PC? Er det spesielt smart, med tanke på at det etterlater seg spor? Alle vet jo at en PC etterlater seg spor. Nå er ikke det aktuelt for meg, men skulle jeg planlegge et lovbrudd ville jeg aldri brukt Pcen min.

Ta for eksempel prosjektet mitt og arbeidsevnen min. Ja jeg har ikke vært i jobb de siste årene på grunn av spesielle forhold, som flere er kjent med, men jeg ville aldri kastet bort min egen arbeidsevne for eksempel på arv. Prosjektet mitt jeg jobbet på i årene 2005 og etter kan være verdt langt mer enn de fleste mennesker noen gang vil komme til å arve. Ingen i mine nære slekt har så mye penger som jeg tror det kan være verdt. Så dette handler tvers gjennom hele veien om andres sykdom, og kanskje noens misunnelse. Det handler ikke om at jeg er psykisk syk.

Del 10

Jeg kunne, om det ikke var for det som har vært de siste årene skrevet akkurat på samme måte som jeg har av og til har gjort i perioder etter 2005 frem til for noen år siden. Fordi det man skriver på en PC ikke trenger å ha noe med virkeligheten å gjøre utover det at man bare taster noe. Men fordi noen på en eller annen måte har stjålet og misbrukt det jeg har skrevet er jeg blitt mer og mer bevisst på at jeg ikke kan skrive noe som kan misbrukes eller feiltolkes. Jeg skriver normalt ikke noe jeg ikke kunne sagt åpent. Jeg har ikke noe å skjule men personvernet har jo vært helt fraværende.

Jeg har aldri vært noe skrivetalent, og om jeg har ment det, – da har jeg nok vært litt psykotisk i øyeblikket..

Om noen skulle hatt rett til å legge seg opp i det jeg har skrevet privat måtte det vært lover som forbød meg å skrive på den ene og den andre måten.

Jeg har fulgt lover når jeg har skrevet det ene og det andre.

Det meste det jeg skrev som andre stiller spørsmål ved var en konsekvens av de pågående lovbruddene noen begikk mot meg. En del av det hadde aldri blitt skrevet om det ikke hadde vært for datatyveriet som pågikk over lang tid, og det gjelder også politianmeldelsen jeg innleverte i 2015.

Lovbruddene som ble begått mot meg før sommeren 2015, siden 2005, medvirket til andre lovbrudd, som stalking, og manipulerte trolig mennesker mot meg. Det gjorde det vanskelig å ta prosjektet mitt videre etter 2011.

Mistankene gikk til tider i forskjellige retninger men jeg ante jo ikke noe om hvem som stod bak. Det handlet jo ikke om mobbing, men om organisert kriminalitet fordi flere mennesker deltok i lovbruddene mot meg sammen. Var det politi så kan man vel si politi bedrev organisert kriminalitet.

Og det var mer alvorlig enn som så fordi noen som stod bak hadde som mål å også ta arbeidet mitt, i tillegg til at lovbruddene som ble begått trolig fikk mer alvorlige konsekvenser.

Å henge seg opp i hva som foregår i et menneskes hode er ikke det samme som å henge seg opp i hva en person skriver i noen øyeblikk på en PC. Skal man vite hvor en person er følelsesmessig, tankemessig og er i forhold til andre mennesker må man møte og snakke med personen. De som har misbrukt mine data har ikke vært interessert i det. Og det betyr at de helt åpenbart har hatt en helt annen agenda enn det å søke fakta.

Jeg ante jo ikke hvem som stod bak det jeg opplevde, men mistankene gikk i noen retninger.

Del 11

Hvorfor skulle jeg skrive noe privat som spente ben på meg selv? Noe av det jeg skrev underbygger at det jeg skrev fra min side bare handlet om mer eller mindre tilfeldige tastetrykk. Skrivetanker.

Noe av det jeg skrev ville også rett og slett vært pinlig om andre hadde lest. I dag gjør ikke dette meg noe som helst. Tvert i mot kan jeg trekke litt på smilebåndet av noe av det. Men også det underbygger jo også det at det aldri var snakk om tastetrykk som jeg tenkte andre skulle lese.

Politianmeldelsen jeg innleverte i 2015, som jeg jobbet på i noen måneder før jeg ble tvangsinnlagt, var også en konsekvens av det jeg har beskrevet over. Frykt fordi jeg ble ignorert, det var mye jeg ikke forstod men jeg hadde merket meg detaljer som kanskje kunne ha betydning. Jeg sendte jo inn flere versjoner av anmeldelsen, og jeg følte meg egentlig jaget for hver side jeg skrev fordi det var en følsom sak. Så jeg kunne egentlig ikke få sendt av gårde det jeg skrev fort nok.

Det jeg skrev var absolutt ikke godt nok gjennomtenkt, og noe var vrangforestillinger, og jeg ville aldri innlevert det jeg gjorde den gang i dag. Skulle jeg utgitt en bok ville mye sett annerledes ut.

Jeg har jo også poengtert det ved å trekke tilbake anmeldelsen.


Det skulle vært ryddet opp i allerede i 2011, det som forårsaket dette.

Det som er av betydning er den informasjon jeg har avlevert til spesialenheten for politisaker for ikke så mange ukene siden. Det bør tas alvorlig.

Problemet kan ha vært skapt av et pakistansk miljø som trolig har hatt røtter til organisert kriminelle og kanskje til og med terrorister, og kanskje til et norsk miljø som har forsøkt ta over prosjektet mitt.

Å tro at min familie og slekt har hatt relasjon til noe sånt er bare helt fjernt. Sånn som jeg ser det.

Det jeg opplevde fra mai 2011 underbygger at jeg har vært i samme båt som andre som ble rammet negativt den 22. juli. Det at jeg mener jeg var truet i måneder forut for 22. juli underbygger det. Det var helt klart noe som ikke stemte. Hadde jeg ikke politianmeldt i mai 2011 er det godt mulig jeg hadde vært død.

Jeg har også vært inne på alvorlige saker i tidligere videoer jeg spør meg om kan knyttes til prosjektet mitt. Jeg har ikke hatt motiv i å ramme noen som helst mener jeg. Men noen har hatt et sterkt motiv i å ramme meg for å få tak i idrettsprosjektet mitt. Med tanke på den mulige verdien av prosjektet mener jeg at det ikke bør være så vanskelig å forstå.

By | 15 June, 2017 |