Home » Other » Truet på livet i månedene rundt 22. juli – forstod ikke årsaken og av hvem

Truet på livet i månedene rundt 22. juli – forstod ikke årsaken og av hvem

I en periode på tre-fire måneders fra mai 2011 antydet en person jeg kun hadde kort tid igjen å leve, en annen person sa «kan ikke du bare dø». Og en tredje person stilte meg spørsmålet hvordan kan du tenke deg å dø..

Uten at jeg hadde gjort noe galt. Det eneste jeg hadde gjort de siste årene var å arbeide med et stort prosjekt innen idrett som jeg kanskje selv ikke helt skjønte betydningen av på tidspunktet.. Altså et motiv for andre.

Jeg mener også at et eller flere nettverk av mennesker fulgte mine bevegelser når jeg skulle et sted i ganske lang tid fremover. Jeg ble stalket og noen provoserte meg da jeg gikk på café eller restaurant. Jeg ble ignorert eller ikke trodd av verken politi eller andre.

Disse erfaringene gjorde at jeg følte meg truet på livet en ganske lang periode.

Hvordan ville du følt det?

Du deler dine tanker med mennesker som står deg nær, de kjenner deg godt, de tenker det høres helt merkelig ut. Hvorfor skulle noen gjøre det mot deg..? De vet jo at du er en snill og trygg person.. De vet lite eller ingen ting om mulige motiv. De tenker nok dette handler om din psyke, og det kan man ikke klandre dem for. Mange tenker nok det.

Men trusselen er reell og det vet du.. Du vet hva du har hørt. Du vet hva du har opplevd. Du tenker kanskje…: Om de ikke tror på meg, har noen av de noe med det å gjøre..?

Er det helt irrasjonelt å tenke sånn?

Du tenker kanskje – Er det noen andre jeg kjenner som står bak?

Er det andre? Hva er motivet? Hvem kan ha motiv?

At flere personer har uttrykt seg på mildt sagt betenkelig måte over noen måneder gjør at jeg spør meg, er det EN person som trekker i tråder?

Man blir også bekymret for de som står en nær… Tankene går i alle mulige retninger..

Man er usikker på hvem som står bak. Man mistenker kanskje noen mer enn andre…

Med tiden forstod jeg at verken slekt eller familie hadde noe med det å gjøre..
Tankene mine normaliseres.

Selv har jeg alltid levd livet mitt etter filosofien man skal ikke påføre mennesker skade eller sykdom bevisst og man skal ikke ta liv. Når jeg sier det er ikke det for å dømme andre. I andre land kan det være helt andre forhold enn i Norge så jeg er kanskje heldig som kan leve etter en slik livsfilosofi. Men den livsfilosofien forventes at man følger i Norge, og bryter man den risikerer man mye.

Man kan kanskje tenke seg krigssituasjoner og helt spesielle situasjoner der myndighetene er involvert men jeg har aldri vært involvert i noen slike operasjoner.
Selv om noen står en nærmere enn andre har alle like stor betydning som menneske, og for meg som for andre som har familie og slekt, som de fleste har, ville det å miste noen på en unaturlig måte være like galt uansett hvem det var. Enten det er å miste et barn, en far, mor, en ektefelle, en tante, onkel, søsken, nevø, niese, stemor, stefar, halvsøsken, stesøsken, fetter, kusine, tremening, firmening, femening osv….Alle står noen nærmest og tap ville være like stort uansett hvem det var. Man velger ikke mellom hvem man skal miste enten det er nær eller fjern.

I en presset situasjon som jeg var i kan det oppstå vrangforestillinger og irrasjonelle tanker. Jeg har erfart det etter 2011 og brukte av og til Pcen min til å uttrykke meg. Det var en av mine få ventiler. Jeg mener noen bevisst ønsket å provosere meg, kanskje til og med for å påvirke tastetrykkene mine for å hente det ut senere, for det er ingen tvil om at noen hentet ut mine mine private data uten mitt samtykke. Jeg kjøpte meg en bok for å forstå kriminalitet bedre sommeren 2011, for å forstå det jeg opplevde selv bedre, og av og til prøvde jeg å bruke følelsene mine og min irritasjon til å forstå alvorlig kriminalitet som voldshandlinger bedre. Jeg kan ikke si jeg forstod, men jeg forstod at man er ganske sjanseløs om politiet ikke håndterer lovbrudd man utsettes for.
En ting er å skrive noe helt annet er å gjøre. Det jeg skrev handlet aldri om planer om å skade noen eller ta liv av noen. Husk at det var privat, og at jeg aldri har hatt noe nettverk som har hatt kapasitet til å utføre spesielle handlinger for meg. Jeg delte aldri mine private data med noen.

En annen måte å ramme meg på kunne være å utføre handlinger i forsøk på å skape en oppfatning at det var en sammenheng til min data i forsøk på å kaste mistanke på meg for forhold jeg ikke har hatt noe med å gjøre. Jeg forstod ikke faren for at det kunne skje i tiden jeg bodde i Pelvikveien og før. Man tenker jo ikke at sånt er mulig.

Hva jeg skrev skulle ikke spilt noen rolle for andre men noen har fått tak i det og delt det ut, og derfor må dette kommuniseres.. Det var snakk om korte og ubetydelige sekundtanker fra min side, en slags lek med tankene som kun var en måte å uttrykke seg på i øyeblikket. Jeg skrev også at mine data aldri måtte brukes som handlingsgrunnlag av noen. De som fulgte godt med vet at jeg skrev det. Jeg hadde jo en stigende mistanke om at noen på en ulovlig måte hentet ut mine private data fra min pc.

Jeg har aldri hatt noe reellt motiv i å ramme noen, jeg har aldri hatt et nettverk i eller utenfor politi til å hjelpe meg med å identifisere mennesker. For det første forstod jeg ikke hvem som stod bak den trusselen jeg opplevde, for det andre ville jeg sabotere meg selv om jeg begikk lovbrudd. Jeg ønsket bare å arbeide videre med idrettsprosjektet mitt. Motiv er ikke bare en tanke eller følelse en får – motiv er noe som får en til å gjøre noe for å oppnå noe.

By | 2 March, 2017 |